Tilbake

Brønnbåt-certepartier – behov for standardisering i bransjen?

Aktuelt | 11.04.18

Shipping og offshore
Oppdrettsnæringen i Norge produserer i dag over 1.3 millioner tonn matfisk og tallet er stadig økende. Ekspansiv utvikling i industrien har medført et stort behov for tjenester som fylles av brønnbåtindustrien. I de senere år er det bygget mye og stadig mer kompleks tonnasje. Til tross for den store mengden slutninger som gjøres for transport og behandling av levende fisk finnes det imidlertid ikke et standardcerteparti for brønnbåtnæringen. Det finnes imidlertid mange varianter, utarbeidet både av rederier og oppdrettsselskaper, men ingen av disse har fått gjennomslag som gjeldende bransjestandard. Dette medfører unødvendig store transaksjonskostnader i det enkelte tilfelle og også potensielt eksponering for et utilsiktet stort ansvar for redersiden.

Brønnbåtcertepartier – behov for standardisering i bransjen?

Ved transport og behandling av levende fisk er det mange flere forhold som kan medføre skade på lasten enn ved mer tradisjonelle transportoppdrag. Det synes å være en oppfatning i bransjen om at befrakter i utgangspunktet er nærmest til å bære denne risikoen, men den nærmere reguleringen av denne ansvarsbegrensningen vil typisk være gjenstand for forhandlinger.

Sjøloven § 277 inneholder en regulering som begrenser transportørens/bortfrakters ansvar for de særlige risiki som gjør seg gjeldende ved transport av levende dyr. Mange av de certepartier som benyttes i bransjen inneholder kun en henvisning til denne bestemmelsen i sjøloven. Imidlertid bør man være klar over at bestemmelsen langt på nær gir en uttømmende regulering av de ansvarsspørsmål som kan tenkes aktualisert. De risiki som disse hullene åpner opp for bør derfor søkes regulert i det enkelte certeparti mellom reder og oppdrettssiden.

Bestemmelsens anvendelsesområde gjelder i utgangspunktet kun transport av levende dyr, til tross for at de mange tjenester som ytes av brønnbåter i dag gjelder andre typer oppdrag enn transport, herunder for eksempel behandling, telling, sortering, mv.  Hvorvidt bestemmelsen vil få anvendelse på brønnbåtoppdrag som for eksempel omfatter avlusing eller annen behandling av fisken synes usikkert.

Og videre, hva som ligger i "særlige risiki" er heller ikke avklart - og det finnes få rettskilder som sier noe sikkert om hvorvidt bortfrakter er ansvarlig utover hva som kan anses å være normaldødelighet.

Det kan også reises spørsmål om hvem som for eksempel er nærmest til å bære risikoen for rømning dersom kontakt med skipet fører til hull i en not. Dette er et forhold som ofte ikke er regulert i certepartiene og kan potensielt medføre et stort ansvar for den ansvarlige part.  

Omfang og tjenester som skal leveres av brønnbåter bør derfor inngå som viktige parametere når partene vurderer og fremforhandler ansvarsforhold i det enkelte certeparti. Generelt bør ansvarsbestemmelser sammenfalle med den mulighet partene har til å forsikre seg mot den aktuelle risiko. Tidvis ser man at slikt sammenfall er mangelfullt regulert, hvilket medfører at partene tar risiko for et udekket og kanskje uventet ansvar.

Oppsummert er det gode grunner for å avtale avvikende regler fra ansvarsregimet i sjøloven for brønnbåtoppdrag. Partene til certepartiet vil blant annet ha behov for en klar allokering av ansvaret for spesifikke oppgaver som telling, sortering, splitting, avlusing, behandling mv. Det kan også være naturlig å avtale en rett til å begrense ansvaret til et beløp, eller en andel av kontraktssummen. Det nærmere innholdet i en slik regulering vil det naturlig nok være delte meninger om.

Reguleringen i sjøloven § 277 i en mer generell utforming kan være et naturlig utgangspunkt, men mellomløsninger kan også tenkes, for eksempel adgang til å gjøre ansvar gjeldende mot bortfrakter også for utslag av de mer spesielle risikomomentene, men begrenset til et tak. Uavhengig av detaljene i reguleringen har partene behov for ytterligere kontrakts basert forutberegnelighet av eget ansvar. Dette vil redusere behovet for forhandlinger om den enkelte slutning og potensielt også gi besparelser på forsikringsdekningen.

Simonsen Vogt Wiig har utarbeidet et certeparti som allerede er tatt i bruk av en rekke aktører i bransjen. Dette kan danne utgangspunkt for et redaksjonelt samarbeid mellom redere og befrakterne med sikte på å kunne omforenes om en bransjestandard.