Hjem / Innsikt / Domsmyndighet i bevissikringssaker

Domsmyndighet i bevissikringssaker

Etter tvisteloven kapittel 28 kan man forut for en rettssak få sikret og tilgang til bevis som er relevante for den eventuelle rettssaken. I denne artikkelen kommenterer Ørjan Salvesen Haukaas to avgjørelser fra Borgarting lagmannsrett om norsk domsmyndighet i internasjonale bevissikringssaker.
I AM The law

1 Innledning

Etter tvisteloven kapittel 28 kan man forut for en rettssak få sikret og tilgang til bevis som er relevante for den eventuelle rettssaken. Vilkåret er at det er «nærliggende risiko for at beviset vil gå tapt eller bli vesentlig svekket, eller av andre grunner er særlig viktig å få tilgang til beviset​ før sak er reist», jf. tvisteloven § 28-2.

Begjæringen om bevissikring inngis i rent norske saker normalt til den domstolen som den etterfølgende saken skal reises ved. Borgarting lagmannsrett avsa 18. juni 2019 en kjennelse (WDP Group mot Global Concept – LB-2019-52045), som omhandler domsmyndighet i internasjonale saker om bevissikring utenfor rettssak. Den bygger på tilsvarende synspunkter som framkommer av Borgarting lagmannsretts kjennelse av 28. mai 2019 (Tugushev mot Orlov mfl. – LB-2018-78783-2).

I denne artikkel vil jeg kort redegjøre for argumentasjonen i de to avgjørelsene og komme med noen korte kommentarer til dem.

2  To avgjørelser fra Borgarting lagmannsrett om domsmyndighet

Lagmannsretten legger i begge sakene til grunn at bevissikringssaker kan behandles i Norge kun dersom norske domstoler har domsmyndighet i den eventuelle etterfølgende saken hvor beviset kan bli relevant (hovedsaken). Dette synes i begge sakene å være begrunnet i at tvisteloven § 28-3 (1) fastsetter at en begjæring om bevissikring skal fremmes «for den domstol der sak i tilfelle kunne vært reist». Bestemmelsen lyder slik:

«Begjæring om bevissikring fremmes for den domstol der sak i tilfelle kunne vært reist.​ Er det klart at bevissikringen bør skje ved annen domstol, kan kravet fremmes for denne. Er det allerede fremmet krav om bevissikring i saksforholdet, fremmes det nye kravet for samme domstol. § 4-7 gjelder tilsvarende.»

I avgjørelsen fra mai 2019 forkastet lagmannsretten synspunktet om at domsmyndighet kan bygges på bestemmelsens andre punktum med at «bestemmelsen og uttalelsen i forarbeidene [gjelder] norske domstolers interne kompetanse» og at det burde «kommet klart til uttrykk i loven eller forarbeidene dersom norske domstoler skulle ha kompetanse til å beslutte bevissikring etter kapittel 28 når hovedsaken ikke hører inn under norsk domsmyndighet».

Heller ikke den ene partens sammenligning med at saker om midlertidig sikring (midlertidig forføyning og arrest) kan behandles av norske domstoler, selv om hovedkravet ikke kan det, overbeviste lagmannsretten i den saken. Dette fordi det var gitt særlige vernetingsregler for sikringssakene, og at tilgangen til bevis for utenlandske domstoler reguleres av disse domstolenes prosessregler. For så vidt gjaldt bevis som befant seg i Norge, kunne man benytte Haag-konvensjonen om bevisopptak[1] (forutsatt at domstollandet var tilknyttet konvensjonen).

3  Kommentarer til avgjørelsene

Det kan reises spørsmål ved om lagmannsrettens drøftelser i de to avgjørelsene er basert på en riktig anvendelse av reglene om norsk internasjonal domsmyndighet. Det betyr ikke at resultatet i avgjørelsene nødvendigvis er galt, men de kunne etter min oppfatning vært begrunnet på en noe annerledes måte.

Som lagmannsretten er inne på i avgjørelsen fra mai 2019 regulerer tvisteloven § 28-3 (1) vernetingene mellom de norske domstolene, og ikke hvilken domsmyndighet norske domstoler har i internasjonale saker. Lagmannsretten relaterer imidlertid synspunktet kun til andre punktum, mens det også kunne ha vært relatert til bestemmelsens første punktum. Det vil si at bestemmelsen, i seg selv, ikke sier noe om norsk internasjonal domsmyndighet, og da heller ikke at det kreves at hovedsaken er underlagt norsk domsmyndighet.

Henvisningen i tvisteloven § 28-3 (1) siste punktet til tvisteloven § 4-7 sier heller ikke, etter min oppfatning, noe om hva som kreves for at norske domstoler skal ha internasjonal domsmyndighet i bevissikringssaker. Det er ikke helt enkelt å forstå lagmannsretten resonnementet om at denne henvisningen skulle vise at hovedsaken må være underlagt norsk domsmyndighet. Henvisningen omfatter for det første rent interne henvisninger mellom norske domstoler, noe som også synes å være hovedformålet med henvisningen etter forarbeidene.[2] For det andre innebærer henvisningen, så langt som den omfatter § 4-7 (3), at saken skal avises dersom bevissikringssaken ikke er underlagt norsk domsmyndighet. Henvisningen sier ikke noe om at hovedsaken må være det.

I avgjørelsen fra mai 2019 drøfter lagmannsretten både § 4-3 og Luganokonvensjonen, men drøfter dem da ut fra forutsetningen om at det er hovedsaken som må være underlagt norsk domsmyndighet etter disse regelsettene. Det riktige er etter min oppfatning å vurdere om selve bevissikringssaken er underlagt norsk domsmyndighet, uten å gå veien om hovedsaken. Luganokonvensjonen begrenser heller ikke muligheten til å begjære bevissikring i Norge etter norsk intern rett, jf. artikkel 31.

Vurderingen om norsk internasjonal domsmyndighet etter tvisteloven § 4-3 vil da være om bevissikringssaken har en slik tilknytning til Norge at norske domstoler bør ha kompetanse. Hvorvidt hovedsaken har tilknytning til Norge vil kunne være et moment i den vurderingen, men bør ikke være avgjørende, verken i den ene eller andre retning. Bevissikring vil også kunne gjøres overfor personer uten annen tilknytning til det eventuelle søksmålet enn at de har bevis av relevans, og domsmyndighet over hovedsaken bør da ha liten relevans. I tillegg kan det hevdes at norske domstoler bø ha vid domsmyndighet over personer som har sitt bosted her, også i bevissikringssaker. Det samme gjelder realbevis som befinner seg her. At en eventuelt i noen tilfeller kan begjære bevisopptak gjennom Haag-konvensjonen vil ikke oppfylle det samme behovet som tvisteloven kapittel 28 oppfyller.

[1] Konvensjon om bevisopptak i utlandet på sivil- og handelsrettens område av 18. mars 1970

[2] NOU 2001:32 side 989 og Ot.prp.nr.51 (2004-2005) side 471