De ekstraordinære forholdene vil medføre at mange kontraktsparter ikke vil kunne oppfylle sine forpliktelser og/eller at oppfyllelse vanskeliggjøres. Det er derfor viktig å kartlegge potensielle konsekvenser av coronaviruset og dets betydning for oppfyllelse av kontrakter, og videre om kontraktene inneholder mekanismer som kan gjøres gjeldende under den situasjonen som nå har oppstått. I denne artikkelen vil vi kort rette oppmerksomheten på force majeure og dets rettsvirkninger.
Det sentrale utgangspunktet i norsk retter at avtaler skal holdes og videre at partene bærer risikoen for egne forutsetninger. Oppfyllelse av en kontrakt etter dens innhold kan imidlertid hindres eller vanskeliggjøres av forhold som har karakter av force majeure, dvs. ekstraordinære og for partene upåregnelige begivenheter.
Etter norsk rett finner man force majeure både som et lovhjemlet begrep og som et kontraktsmessig begrep. Eksempler på force majeure- eller force majeure-lignende bestemmelser finnes i både kjøpsloven, bustadoppføringslova, standard bygge- og skipsbyggingskontrakter m.fl. Denne redegjørelsen konsentreres i det videre om kontraktsfestede Force Majeure-bestemmelser.
I hvilken grad en part kan gjøre gjeldende Force Majeure som grunnlag for å fri seg fra kontraktsforpliktelser, er et svært sammensatt spørsmål med flere vurderingstemaer.
1. Det må foreligge en force majeure-begivenhet
Det grunnleggende vilkåret er at det må foreligge en force majeure-begivenhet – en begivenhet av ekstraordinær karakter. I lys av at koronautbruddet har utløst de mest inngripende tiltakene vi har hatt i Norge i fredstid må det klare utgangspunktet være at koronautbruddet utgjør en force majeure-begivenhet.
2. Force majeure-begivenheten må utgjøre en relevant hindring
For at en Force Majeure-klausul skal kunne påberopes må den aktuelle begivenheten utgjøre en hindring, og denne hindringen må ha årsakssammenheng med de aktuelle oppfyllelsesproblemene.
Hvorvidt begivenheten utgjør en hindring må vurderes ut fra kontrakten. Utgangspunktet må tas i kontraktens ordlyd, som ofte viser til uttrykk som “vanskeliggjøring”, “hindrer” eller “umuliggjør” oppfyllelse etter kontrakten. Force majeure-klausuler skal som kjent ramme helt ekstraordinære tilfeller og utgangspunktet er derfor at det stilles en høy terskel for anvendelse av klausulen dersom force majeure-hendelser er spesifikt definert i kontrakten. Videre stilles det normalt krav til, for at noe skal anses som en force majeure-hendelse, at den forpliktede parten ikke med “rimelighet kunne ha unngått eller overvunnet hindringen og dens konsekvenser”.
At begivenheten utgjør en hindring er imidlertid ikke tilstrekkelig – det må være an sammenheng mellom begivenheten og det faktum at kontraktsoppfyllelsen er blitt vanskeliggjort/ umuliggjort.
Disse to vurderingene vil som oftest gli over i en samlet og svært konkret vurdering hvor ikke bare innvirkningen på planlagt oppfyllelse er relevant, men også hvilke alternative muligheter debitor har for å kunne yte kontraktsmessig.
3. Kontraktsparten skal ikke ha kunnet forutse force majeure begivenheten
Dersom forholdet kunne eller burde ha vært tatt i betraktning på avtaletidspunktet, så utelukker det normalt anvendelse av klausulen. Bakgrunnen for dette er at hver part bærer risikoen for egne forutsetninger, og vedkommende part som kunne eller burde ha forutsatt begivenheten er nærmest til å bære risikoen når begivenheten først inntreffer.
Dette er et svært viktig poeng ved inngåelse av nye kontrakter i tiden fremover. Det knytter seg stor usikkerhet til hvor lenge dette utbruddet vil vare og hvordan konsekvensene vil arte seg fremover. At konsekvensene blir større eller mer langvarige enn det som er hovedscenarioet i dag vil neppe kvalifisere som Force Majeure under kontrakter inngått i dag.
Virksomheter som skal inngå nye kontrakter i tiden fremover bør vurdere å innta en egen “korona-klausul” som eksplisitt regulerer rettsvirkningene av forstyrrelser som følge av utbruddet.
4. Hvilken part kan påberope seg force majeure-klausulen?
Force majeure-klausuler er normalt til fordel kun for realdebitor, dvs. den part som skal levere gjenstanden/tjenesten til sin kontraktsmotpart. Bakgrunnen for dette er at kontraktsmotparten – dvs. realkreditor – normalt bare skal yte i form av betaling. Force Majeure-begivenheten vil som oftest ikke være til hinder for selve betalingen. Kjøpsloven inneholder imidlertid regler om forsinket betaling grunnet stans i betalingsformidlingen eller annen hindring utenfor kjøperens kontroll.
En mer praktisk situasjon hvor realkreditor vil kunne være forhindret av en Force-Majeure begivenhet er hvor han skal yte en form for medvirkning til realdebitors oppfyllelse. Dersom realkreditor skal legge til rette for å kunne motta ytelsen (hvilket typisk er et vilkår for at hele eller deler av kjøpesummen forfaller til betaling), men er forhindret fra å gjøre dette er han i prinsippet i kreditormora. Dersom hindringen kvalifiserer som Force Majeure vil han imidlertid etter omstendighetene kunne påberope seg Force Majeure på samme måte som den som selger/leverandør under kontrakten.
5. Rettsvirkningene må fastlegges med utgangspunkt i kontrakten
Hvilke rettsvirkninger force majeure har for kontraktsforholdet, må fastlegges for den enkelte kontraktstype. Force majeure vil normalt frita realdebitor for erstatningansvar og forpliktelsen til naturaloppfyllelse så lenge omstendigheten vedvarer. Ofte kan den også gi partene kanselleringsrett etter en viss tid. Hvorvidt også andre beføyelser kan gjøres gjeldende eller er utelukket, eller om risikoen eksempelvis er kreditors, må avgjøres på grunnlag av andre faktorer.
OPPSUMMERING
Til tross for at koronaviruset etter omstendighetene vil kunne medføre store konsekvenser både av praktisk og økonomisk art, så er ikke dette ensbetydende med at det foreligger grunnlag for å bli fritatt sin plikt til å oppfylle kontrakten etter dens innhold. I hvilken grad en virksomhet vil kunne gjøre gjeldende force majeure, må vurderes konkret under den enkelte kontraktstype og basert på bakgrunnen for at vedkommende part ikke har anledning til å oppfylle kontrakten etter dens innhold.
For nye kontrakter som skal inngås i tiden fremover vil det neppe være tilstrekkelig å vise til en alminnelig force-majeure bestemmelse. Partene bør derfor vurdere å regulere konsekvensene av koronautbruddet i en særskilt “korona-klausul”.
Den enkelte bedrift bør være tidlig ute med se på hvordan og i hvilken grad virksomheten blir påvirket av situasjonen knyttet til koronaviruset, herunder om det må forventes å inntre kontraktsmislighold på egen eller avtalemotpartens side. Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig har spesialkompetanse og lang erfaring med disse problemstillingene og kan bistå med å finne gode løsninger.