Innledning
Høyesteretts dom av 7. april 2022 gjelder vilkårene for å være en agent i agenturlovens forstand. Dette har blant annet betydning for om man har krav på avgangsvederlag eller ikke når avtaleforholdet avsluttes. Agenturloven § 1 første ledd definerer handelsagent slik:
«Med en handelsagent forstås i denne lov den som i næringsvirksomhet etter avtale med en annen (hovedmannen) har påtatt seg selvstendig og over tid å virke for salg eller kjøp av varer for hovedmannens regning ved å innhente ordrer til hovedmannen eller ved å inngå avtaler i hovedmannens navn.»
Forhandlingene i Høyesterett var begrenset til den generelle tolkningen av utrykket «innhente ordrer» i agenturloven § 1 første ledd, og Høyesterett kom til at dette begrepet ikke utelukket at ordrene kunne komme inn direkte til hovedmannen. I denne artikkelen vil vi redegjøre for Høyesteretts begrunnelse og deretter gi noen korte kommentarer til hva som gjenstår å ta stilling til.
Om Høyesteretts begrunnelse
Når det gjelder lovforståelsen baserer Høyesterett seg på følgende resonnement:
- Formuleringen «innhente ordre» er ikke klar, men innebærer at agenten innhenter eller får inn ordre på en eller annen måte. Kjernen er der den pretenderte agenten videreformidler ordre agenten selv får inn fra kundene, men ordlyden utelukker ikke, ifølge Høyesterett, at ordrene går direkte fra kundene til hovedmannen. (avsnitt 31)
- Formålet med loven er å beskytte den pretenderte agenten, og at agenten skal få et rimelig vederlag for den innsatsen som legges ned. Selve ekspederingen av ordrene er ikke arbeidskrevende, så hovedinnsatsen til den pretenderte agenten består uansett i andre oppgaver. Formålet med loven tilsier derfor, ifølge Høyesterett, ikke at den pretenderte agenten må ha hatt direkte befatning med ordrene. (avsnitt 32 og 33)
- Forarbeidene inneholder ikke noe eksplisitt om hvordan uttrykket «innhente ordre» skal forstås. Imidlertid mener Høyesterett at en formulering i Ot.prp.nr. 49 på side 15, forarbeidene til agenturloven § 5 om agentens handleplikter, tilsier at det kan avtales at en agent ikke skal motta og sende ordre fra kunden, og at avtaleforholdet likevel omfattes av agenturloven. (avsnitt 34 og 35)
- Konklusjonen til Høyesterett er at det ikke er avgjørende holdepunkter i interne rettskilder for at agenturloven § 1 første ledd skal tolkes slik at den pretenderte agenten må motta og videresende ordre.
Høyesterett går da videre til å drøfte EU-direktiv 18. desember 1986 (86/653/EØF) om samordning av medlemsstatenes lovgivning om selvstendige handelsagenter artikkel 1 nr. 2, som agenturloven er basert på og gjennomfører i norsk rett. Av Høyesteretts dom framgår følgende:
- Forarbeidene til agenturloven tilsier at agenturloven skal forstås på samme måte som EU-direktivet. (avsnitt 37)
- Det tilsvarende uttrykket i direktivet artikkel 1 nr. 2 (dansk versjon) er å «formidle» salg eller kjøp av varer. (avsnitt 40)
- Høyesterett spurte EFTA-domstolen om begrepet «formidle» skal «forstås slik at det forutsetter befatning med ordrer fra kunder til hovedmannen, slik at ordrene ikke kan gå direkte fra kunder til hovedmannen […]?» (avsnitt 42)
- EFTA-domstolen svarte at begrepet «ikke nødvendigvis forutsetter at agenten har direkte befatning med ordrer fra kunder til hovedmannen, og heller ikke utelukker en ordning der ordrer går direkte fra kunder til hovedmannen».
- En tolkningsuttalelse fra EFTA-domstolen kan bare fravikes dersom det er gode og tungtveiende grunner for det. Slike grunner fant ikke Høyesterett i saken. (avsnitt 47 og 48)
- EU-domstolens dom 4. juni 2020 i sak C-828/18 (Trendsetteuse) gir støtte for at det ikke er at krav om at ordrene går direkte til den pretenderte agenten og at «et agenturoppdrag kan gå ut på å skaffe nye kunder og opprettholde eksisterende kundekrets, og at dette kan ivaretas ved informasjon, rådgivning og forhandling».
Høyesterett konkluderte etter dette med at «agenturloven § 1 [må] tolkes slik at det ikke er noe vilkår for å være en handelsagent i lovens forstand at de næringsdrivende mottar og videresender ordrer».
Lagmannsrettens dom, som hadde basert seg på dette nettopp var et krav, ble da opphevet. Lagmannsretten skal nå på ny ta stilling til om vilkårene for å være en agent i agenturloven § 1 første ledd er oppfylt i saken, men da naturligvis slik at lagmannsretten er bundet av den rettsforståelsen Høyesterett har lagt til grunn. I neste punkt skal vi gi noen kommentarer til hva lagmannsretten nå skal ta stilling til for så vidt gjelder begrepet «innhente ordrer».
Hva ligger i begrepet «innhente ordrer»?
Høyesterett har altså avklart at det ikke er et krav om at ordrene må sendes til agenten og at agenten deretter videreformidler dem til hovedmannen. Selv om ordrene, etter avtaleforholdet mellom den pretenderte agenten og hovedmannen, går direkte til hovedmannen fra kundene, kan vilkårene for å være en agent i agenturloven § 1 første ledd være oppfylt.
Det kan neppe være tvilsomt at det i dette utrykket fortsatt ligger at den pretenderte agenten må ha en eller annen befatning med ordrene for at de skal være «innhentet». Er det imidlertid tilstrekkelig med en generell markedsføringsinnsats overfor kundene, eller må innsatsen mer konkret gjelde ordrene som kommer fra kundene?
Høyesterett skriver at Trendsetteuse (C-828/18) gir støtte for at agenten kan skaffe nye kunder og opprette gamle kunder ved «informasjon, rådgivning og forhandling», og det kan da gi en viss støtte for at det er dette som er å være agent i lovens forstand.
Den engelske versjonen av EU-direktiv 18. desember 1986 (86/653/EØF) artikkel 1 nr. 2 lyder slik:
«For the purpose of this Directive, ‘commercial agent’ shall mean a self-employed intermediary who has continuing authority to negotiate the sale or the purchase of goods on behalf of another person, hereinafter called the ‘principal’, or to negotiate and conclude such transactions on behalf of and in the name of that principal.»
I den engelske versjonen er altså det tilsvarende vilkåret uttrykt som at den pretenderte agenten må ha «authority to negotiate the sale or the purchase of goods on behalf of another person». Det er vel ikke vanskelig å akseptere at man kan ha en slik fullmakt uten at ordrene går direkte til den pretenderte agenten, slik Høyesterett har lagt til grunn, men det er vel like klart at dette dreier seg om noe mer enn en generell markedsføringsinnsats på vegne av en annen.
Trendsetteuse (C-828/18) gjaldt nettopp vilkåret «negotiate», og spørsmålet var om det pretenderte agenturforholdet tilfredsstilte lovens krav om forhandling når den pretendenter agenten ikke hadde fullmakt til å endre avtalevilkårene som hovedmannen hadde. Konkusjonen til EU-domstolen var at dette ikke var et vilkår.
Ut fra Høyesteretts avgjørelse av 7. april 2022 og EU-domstolens avgjørelse i Trendsetteuse kan man altså slutte at et agenturforhold kan bestå selv om agenten verken mottar ordrer eller har noen reell fullmakt til å forhandle innholdet i ordrene som går til hovedmannen.
Agenten må nok likevel ha en eller annen mellommannfunksjon, jf. også vilkåret «intermediary» i den engelske versjonen av direktivet, og en ren markedsføringsinnsats på vegne av en annen kan neppe være tilstrekkelig til å oppfylle lovens krav. Forhåpentligvis vil vilkåret bli ytterligere klargjort gjennom lagmannsrettens nye behandling av saken.