Byggherreforskriften kan ikke påberopes av entreprenør som grunnlag for fristforlengelse, selv om byggherren ikke har avsatt tilstrekkelig tid til prosjektgjennomføringen.

Avtaler skal holdes – til tross for at byggherren har fastsatt en for kort byggetid

| Innsikt

Høyesterett (dissens 4-1) har nylig avsagt dom i sak mellom Veidekke og Statens vegvesen. Igjen slår Høyesterett fast det grunnleggende prinsippet om at avtaler skal holdes slik de er inngått, især når avtalen er inngått mellom profesjonelle parter og er basert på en standardkontrakt. Brudd på byggherreforskriften § 5 kan ikke påberopes av entreprenøren som grunnlag for å sette til side partenes rettigheter og forpliktelser etter kontrakten.

Kort om saken

Veidekke Entreprenør AS inngikk i 2015 kontrakt med Statens Vegvesen, basert på NS 8406, om utførelse av anleggsarbeider i forbindelse med utbygging av ny hovedvei mellom Os og Bergen. Ca. syv måneder etter oppstart sendte Veidekke krav om fristforlengelse for dagmulktsbelagte delfrister. Vegvesenet avslo kravet.

Veidekke brakte saken inn for Bergen tingrett, med påstand om at byggherren ikke kunne fastholde de aktuelle delfristene og sluttfristen. Veidekke hevdet at byggherren hadde satt av for kort byggetid og at dette utgjorde et brudd på plikten til å «sørge for at det avsettes tilstrekkelig tid til prosjektering og utførelse av de forskjellige arbeidsoperasjoner» etter byggherreforskriften § 5 andre ledd bokstav c (nå bokstav e, iht. endring 1.1.2021). Spørsmålet for domstolene har vært hva som skal være de rettslige konsekvensene av et slikt eventuelt brudd, herunder om innholdet i avtalen mellom partene kan settes til side.

Byggherren har fått medhold i alle instanser

Tingretten ga Vegvesenet medhold og kom til at de avtalte delfristene måtte fastholdes. Etter anke fra Veidekke kom Gulating lagmannsrett til samme resultat, selv om retten fant at det ikke var gitt tilstrekkelig byggetid for den aktuelle delstrekningen.

Også Høyesterett kom til samme resultat: Et eventuelt brudd på byggherreforskriften § 5 har ikke privatrettslige konsekvenser – dermed ble avtalen stående, og sluttoppgjør skal gjennomføres på vanlig måte i samsvar med kontraktens reguleringer.

Høyesterett vurderte Veidekkes påstand opp mot flere grunnlag. For det første viser retten til Kong Christian Den Femtis Norske Lov 5-1-2, hvor det slås fast at alle kontrakter som inngås skal holdes, forutsatt at de ikke er «imod Loven». Verken innholdet i eller formålet bak den aktuelle bestemmelsen gir støtte for at den aktuelle avtalen i dette tilfellet skal settes til side.

Veidekke fikk heller ikke medhold i at Norges forpliktelser etter EØS-avtalen og EU-direktiv 92/57/EØF (byggeplassdirektivet) ga grunnlag for å tilsidesette avtalen.

Det tredje spørsmålet var om brudd på byggherreforskriften § 5 har den virkning at entreprenøren har rett på fristforlengelse etter NS 8406 punkt 13.1, jf. punkt 19.4. Heller ikke denne argumentasjonen fra Veidekke førte frem og Høyesterett kom til at et eventuelt forskriftsbrudd ikke ga rett på fristforlengelse.

Veidekkes anførsel om at avtaleloven §36 kunne brukes som hjemmel for avtalerevisjon ble kort avvist under henvisning til at det her var profesjonelle parter som inngikk avtale basert på en standardkontrakt.

Flertallet er etter vårt syn tydelig i sin begrunnelse – entreprenøren var kjent med de korte fristene byggherren la opp til, og ved å inngi tilbud i anbudskonkurransen tok entreprenøren på seg risikoen for å utføre arbeidene innenfor den fastsatte byggetiden. Entreprenøren kan ikke i ettertid påberope for kort byggetid som grunnlag for å fri seg fra dagmulktskravene fra byggherren. Flertallet støtter seg blant annet til ordlyden i NS 8406 punkt 19.4. og uttaler at bortfall av dagmulktsanksjonerte delfrister grunnet forskriftsbrudd vil være et langt steg bort fra det som ellers følger av risikofordelingen og strukturen i kontrakten. Dette resonnementet er det ikke vanskelig å være enig i.

Mindretallet gir Veidekke medhold ved dissens

Dommen er avsagt under dissens. Mindretallet, én av dommerne, kommer til at delfristene i kontrakten ikke kan fastholdes.

Dissensen ser langt på vei ut til å være basert på en annen fortolkning av formålet bak kravet i byggherreforskriften § 5 om å sette av tilstrekkelig tid til prosjektering og utførelse av arbeidene.

Mindretallet fremhever vern av arbeiderne på bygge- og anleggsplasser som det sentrale formålet, og argumenterer for at både byggherre – og entreprenør, i kraft av å være arbeidsgiver – skal påse at det settes av tilstrekkelig lang byggetid, for å redusere risiko for ulykker og skader som tidspress medfører. At entreprenøren ved å inngi tilbud og inngå kontrakt har forpliktet seg avtalerettslig til å følge den fastsatte fremdriftsplan anerkjennes også av mindretallet, men ut fra formålsbetraktninger og hensynet til sikkerhet for arbeiderne fastholder mindretallet at de avtalte fristene likevel må settes til side.

Dommens betydning

At dommen er avsagt under dissens kan gi entreprenørbransjen et visst grunnlag for å fremheve byggherrens plikt til forsvarlig planlegging, og hensynet til arbeiderne, som argumentasjon mot for kort byggetid og for stramme fremdriftsplaner. Samtidig er dommen tydelig hva gjelder risiko for avsatt byggetid. Entreprenørene må, i anbuds-/tilbudsprosessen, foreta en selvstendig vurdering av den byggetiden som er avsatt av byggherren. Dersom entreprenørene skulle vurdere det slik at byggetiden ikke er tilstrekkelig lang, vil alternativene være å unnlate å gi tilbud, ta forbehold i den utstrekning det er mulig innenfor anskaffelsesregelverket, eller prise inn risikoen for dagmulkt, forlenget rigg og drift i forlenget byggetid m.v., for det tilfelle at den avsatte byggetiden ikke kan overholdes. Ut fra Høyesteretts dom vil det fortsatt være entreprenørens risiko – både faktisk og økonomisk – å utføre arbeidene innenfor avtalt fremdriftsplan, og i takt med dagmulktsbelagte delfrister.

Dommen er prinsipielt viktig. Høyesterett kommer med flere uttalelser som avklarer forholdet mellom privatrettslige forpliktelser og offentligrettslige regler som etter vårt syn også vil kunne være overførbare til andre områder enn entreprisekontrakter. Også Høyesterett mente at dommen var prinsipiell og besluttet derfor at hver av partene skulle dekke egne omkostninger for Høyesterett.

Les dommen her