1. Innledning
Man ser en stadig eksponentiell utvikling innen det elektriske og elektroniske produktsegmentet. Dette fører til en mer komplisert sammensetning av teknologien. For forbrukere vil dette komme til syne blant annet gjennom de flere titalls grensesnitt og kontaktflater man til daglig samhandler med. Eksempler på slike er mobiltelefoner, nettbrett, datamaskiner, smart TV-er, etc. Også innen mobilitetssegmentet har kombinasjonen av ulike teknologiske komponenter bidratt til den siste tidens hurtige kommersialisering og tilgjengeliggjøring av offentlige fremkomstmidler, som el-sparkesykler, elsykler, biler, osv.
Fellesnevneren for samtlige av disse produktene er at de enten individuelt utgjør, eller er totalt avhengig av, diverse typer elektriske og elektroniske komponenter (“EE-produkter”). Det vil for eksempel ikke være mulig å drive et nettverk av el-sparkesykler uten at de kan fjernstyres- og overvåkes. Dette muliggjøres ved å bygge inn GPS-chip, som muliggjør overvåking av tid, sted, fart osv., samt innebygde datamodem (tenk Edge, 3G, 4G og nå 5G) for utrulling av programvareoppdateringer for å låse opp systemet og ta betaling. Også øvrig infrastruktur, så som batteriforsyning og ladning av batteriene utgjør et sentralt aspekt ved tilbud av slike el-sparkesykler.
For en forbruker vil de enkelte enhetenes overordnede funksjonalitet være fokuset. EE-produktene skal kunne brukes trygt og i tråd med tiltenkt bruk. For produsenter, importører og andre næringsdrivende i forsyningskjeden vil dette også være veldig viktig, men i motsetning til forbrukere vil aktører, spesielt utover i forsyningskjeden, også måtte ta hensyn til de enkelte komponentenes samsvar med det relevante regelverket. Også produsentenes innbyrdes forhold og ansvar er sentrale momenter. Denne artikkelen søker å gi næringsdrivende en forenklet oversikt over de viktigste reglene som gjelder ved produksjon, import og distribusjon av EE-produkter i Norge.
2. Det regulatoriske rammeverket – oversikt
Gjeldende rammeverk vedrørende EE-produkter bygger på flere EU- direktiver som er inkorporert i norsk rett. De viktigste er Waste Electronic and Electrical Equipment Directive 2012/19/EF (“WEEE”), Batteries Directive 2006/66/EF, Radio Equipment Directive 2014/53/EU (“RED”), Directive on the Restriction of Hazardous Substances 2011/65/EU (“RoHS”), Low Voltage Directive 2014/35/EU (“LVD”), og Electromagnetic Compatibility Directive 2014/30/EU (“EMC”).
Ovennevnte EU-direktiver kommer til uttrykk i blant annet produktansvarsloven, produktkontrolloven, ekomloven, el-tilsynsloven samt underliggende forskrifter som produktforskriften (spesielt kapittel 2a) (FOR-2004-06-01-922), avfallsforskriften (spesielt kap. 3, 4, 7 og 11) (FOR-2004-06-01-930), forskrift om EØS-krav til radioutstyr (FOR-2016-04-15-377), Forskrift om elsikkerhet i elektronisk kommunikasjonsnett (FOR-2005-09-27-1094), forskrift om EØS-krav til elektromagnetisk kompatibilitet (EMC) for utstyr til elektronisk kommunikasjon (FOR-2016-04-15-378), forskrift om elektrisk utstyr (FOR-2017-10-10-1598), fribruksforskriften (FOR-2012-01-19-77).
3. To primære kravgrupper
For enkelthetens skyld kan de forskjellige produktforskriftene inndeles i to primære kravgrupper. Den ene kravgruppen omhandler produsentens faktiske og tekniske samsvarsvurdering av det aktuelle EE-produktet. Gjennomgående pålegger de enkelte forskriftene grunnleggende krav som må oppfylles. Den andre kravgruppen relaterer seg til informasjons- og dokumentasjonskrav overfor brukeren og tilsynsmyndighetene. Det er forbudt å bringe i omsetning EE-produkter som det ikke er utarbeidet teknisk dokumentasjon for og som heller ikke ledsages av nødvendig dokumentasjon.
4. Teknisk samsvarsvurdering
Første prioritet er at EE-produktet ikke skal kunne forårsake fare for liv og helse for personer og husdyr samt fare for skade på eiendom. Sammen med dets enkelte deler skal EE-produktet være konstruert slik at det kan settes sammen og tilkoples på en korrekt og sikker måte. For de enkelte typer EE-produkter vil det kunne foreligge særkrav som man også må ta høyde for.
For eksempel kan det vises til radioutstyr, som er underlagt krav om at det skal være konstruert og produsert i samsvar med anerkjent teknologisk praksis for elektrisk sikkerhet, slik at utstyret ved installasjon, vedlikehold og tiltenkt bruk ikke medfører fare som kan være forårsaket av: (1) direkte eller indirekte kontakt med radioutstyret, (2) temperaturer, lysbuer eller stråling, (3) ikke-elektrisk art som kan skyldes radioutstyret, (4) at radioutstyrets isolasjon ikke er tilpasset de forhold som kan forutses, (5) at radioutstyret ikke oppfyller mekaniske krav, (6) at radioutstyret ikke kan motstå ikke-mekaniske påvirkninger som kan forutses under de miljømessige forhold som utstyret forventes brukt i, (7) overbelastning og andre påregnelige feil. Videre skal det ikke forårsake “kraftigere elektromagnetiske forstyrrelser enn at radio- og teleterminalutstyr og annet utstyr kan virke som tilsiktet og har en grad av immunitet mot elektromagnetisk forstyrrelse som kan forventes i forbindelse med tilsiktet bruk, som gjør at det fungerer uten at den tilsiktede yteevnen reduseres i uakseptabel grad” og må på hensiktsmessig måte utnytte “frekvensspekteret og støtter effektiv utnyttelse av frekvensspekteret med sikte på å unngå skadelig interferens”.
Ved vurderingen av om samsvar eksisterer, vil de enkelte forskriftene ofte henvise til harmoniserte standarder som er publisert i Den europeiske unions tidende. Dersom slik standard foreligger (og oppfylles), er fordelen at produktet automatisk antas å være i samsvar. Alternativt er det flere prosedyrer for samsvarsvurdering, enten ved intern produksjonskontroll, EU-typeprøving etterfulgt av typesamsvar på grunnlag av intern produksjonskontroll, eller samsvarsprosedyre på grunnlag av produsentens (eller dennes representants) fulle kvalitetssikring i samsvar med videre angitte prosedyrer.
Når de tekniske kravene er oppfylt, skal produsenten utarbeide en samsvarserklæring. Samsvarserklæringen bekrefter at de grunnleggende kravene er oppfylt. Produsenten skal også utarbeide teknisk dokumentasjon som omfatter dokumentasjon fremlagt av produsenten, som regel i minst 10 år etter samsvarsvurderingen av produktet eller (om relevant) tidspunktet for utløpet av EU-typegodkjenningssertifikatet.
5. Informasjons- og dokumentasjonskrav
Selv om produktet rent teknisk oppfyller de harmoniserte kravene, vil det ikke være lovlig å omsette det dersom det ikke medfølger riktig informasjon og er korrekt merket. Produktet må, avhengig av type, inkludere en fullstendig eller forenklet samsvarserklæring. Videre så må det gjennomgående inkludere bruksanvisning og sikkerhetsinformasjon.
De siste årene har man sett en modernisering i regelverket, hvor denne informasjonen gjerne godtas på skandinaviske språk og engelsk. Det er også i stadig større utstrekning blitt vanlig å ikke inkludere fysisk kopi av slike instruksjoner, men heller henvise til et nettsted via link eller QR-kode. Merk at nødvendig sikkerhetsinformasjon alltid skal fysisk medfølge produktet. Bruksanvisningen skal generelt inneholde informasjon om tilsiktet bruk og, der det er relevant, en beskrivelse av tilbehør og komponenter, herunder programvare som sikrer at produktet fungerer som tilsiktet. Produktet må også inneholde informasjon om det foreligger begrensinger på bruken av produktet. Spesielt for radioutstyr skal det også medfølge tilstrekkelig informasjon om frekvensbånd som radioutstyret fungerer i, samt maksimal radiofrekvenseffekt som sendes ut i de aktuelle frekvensbåndene.
6. Merkekrav
Foruten dokumentasjonskravet som omtales ovenfor skal produktet fysisk merkes med produsentens (og importøren om annen aktør) navn, registrert firmanavn eller registrert varemerke og postadresse som angir et bestemt sted hvor disse kan kontaktes. EE-produktet skal også være merket med type, produksjon eller serienummer eller tilsvarende som gjør det mulig å identifisere det. Produktet må også påføres CE merking. Dette skal normalt være minst 5 mm høyt og uansett i henhold til størrelsesforholdet som fremgår av 765/2008/EF vedlegg II. CE-merket er det primære og eneste offisielle symbolet i Europa og Norge som bekrefter at produsenten påtar seg ansvaret for at EE-produktet er i samsvar med gjeldende regelverk. CE-merket skal påføres slik at det ikke kan fjernes. Det skal også påføres produktemballasjen. Dersom produsenten under samsvarsprosedyren har engasjert autorisert teknisk kontrollorgan, skal dettes identifikasjonsnummer plasseres like etter og ha samme høyde som CE-merkingen.
I tillegg til de merkekravene som relaterer seg til de tekniske aspektene ved EE-produktet, skal det også merkes med såkalt avkrysset avfallsbeholder for å fremme miljømessig forsvarlig avfallsbehandling, herunder at EE-produktet ikke skal kastes med vanlig avfall, men returneres til godkjent returpunkt.
Merk at det finnes et konkret unntak for samtlige merkekrav omtalt ovenfor. Det er nemlig slik at der det som følge av EE-produktets størrelse ikke er mulig å påføre lesbar merking, så er det tilstrekkelig å inkludere disse på emballasjen eller medfølgende dokumentasjon.
7. Obligatorisk avfallshåndtering
Som produsent, altså enhver som ervervsmessig importerer eller i Norge produserer EE-produkter til det norske markedet av elektroniske produkter, er man ansvarlig for å bidra til å finansiere innsamling, sortering og behandling av EE-avfall gjennom medlemskap i et kollektivt eller individuelt finansiert returselskap som er godkjent av Miljødirektoratet.
Som medlemskap regnes at produsenten inngår avtale om kjøp av tjenester fra et godkjent returselskap eller at produsenten selv driver et godkjent returselskap. Medlemskapet skal dekke de EE-produkter som produsenten importerer eller produserer i Norge. Produsenten er forpliktet til å rapportere foretaksnummer, kontaktinformasjon, merkevarenavn på EE-produktene og innenlandsk produksjon til aktuelt returselskap, samt avgi en erklæring om at informasjonen er korrekt. Produsent er også ansvarlig for å informere i samtlige salgs- og informasjonsmateriell, og hvis hensiktsmessig, om at EE-avfall ikke skal kastes sammen med annet avfall. Det må fremgå hvor de aktuelle EE-produktene bør leveres ved kassering, at de inngår i et retursystem for innsamling og behandling, samt at de tas imot vederlagsfritt. Utenlandske produsenter har en tilsvarende forpliktelse, men fremfor å selv håndtere ovennevnte forpliktelser skal slik utenlandsk produsent utpeke en norsk representant.
Dersom man ved import av EE-produkter tilfører markedet minst ett tonn av en emballasjetype per år, vil man også være underlagt reglene om emballasjeavfall. I praksis håndteres dette via medlemskap i returselskap, men det er også viktig å være klar over at avfallsforskriften pålegger enkelte grunnleggende krav til emballasjens sammensetning og mulighet for ombruk og gjenvinning i tråd med avfallsforskriften kap. 7, vedlegg I.
8. Sanksjoner ved brudd
Dersom et EE-produkt omsettes i strid med regelverket, vil produsenten, importøren og/eller distributøren, risikere diverse reaksjoner fra aktuell tilsynsmyndighet. Aktuelt tilsyn defineres i den relevante forskriften. For radioutstyr er det Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (NKOM) som fører tilsyn. For elektrisk utstyr er det Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) som fører tilsyn. Miljødirektoratet fører tilsyn for blant annet kasserte EE-produkter og emballasje.
Ved overtredelse vil aktuell tilsynsmyndighet som hovedregel ha anledning til å gjennomføre diverse reaksjoner som å gi pålegg om retting og opphør av ulovlige forhold, ilegge løpende tvangsmulkt, pålegge stans i omsetning og tilbakekalling, pålegge bruksstans, ilegge overtredelsesgebyr og ved alvorlige eller gjentatte brudd inndra utstyr. Ved forsettlig eller uaktsom overtredelse risikerer man også straffansvar, herunder bøter, fengsel inntil 1 år eller begge deler. Har overtredelsen voldt fare for menneskers liv eller helbred, stor skade eller ulempe på miljøet, eller det for øvrig foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 3 år anvendes.
Ved feilmerking eller feilinformasjon er nok pålegg om retting mest aktuelt. Det er spesielt dersom pålegg fra tilsynsmyndigheten ikke etterkommes at de mer strenge sanksjonene blir aktuelle. Ved tvangsmulkt og/eller overtredelsesgebyr vil beløpet normalt fastsettes på et nivå som minimum fjerner fordelen som oppnås ved bruddet.