Innledning
Kjernen av EU-taksonomien er et klassifiseringssystem som oppstiller rettslig bindende og objektive definisjoner av hvilke økonomiske aktiviteter som skal anses som miljømessig bærekraftige. Gjennom disse definisjonene skaper taksonomien et insentivsystem med formål om å styre finansmarkedenes investeringer mot “grønne” (bærekraftige) næringer. Samtidig sikrer taksonomien forutsigbarhet for markedsaktørene ved å oppstille objektive kriterier for hva som kvalifiserer som “grønne” aktiviteter. Dermed bidrar reglene også til et “level playing field” og hindrer konkurransevridende “grønnvasking”.
For å kvalifisere som “grønn” må en gitt aktivitet
- bidra vesentlig til minst ett av seks definerte bærekraftsmål (se under);
- ikke være til betydelig skade for noen av de fem øvrige bærekraftsmålene;
- utføres i overenstemmelse med visse sosiale minstestandarder; og
- overholde visse tekniske “screening” kriterier, gitt at det er utarbeidet slike kriterier.
Disse fire grunnvilkårene under taksonomien er kumulative, dvs. at samtlige må være oppfylt for at en aktivitet skal kunne kvalifisere som “grønn”. EU-taksonomien definerer de seks bærekraftsmålene som (i) begrensning av klimaendringer; (ii) tilpasning til klimaendringer; (iii) bærekraftig bruk og beskyttelse av vann- og havressurser; (iv) omstilling til en sirkulær økonomi; (v) forebygging og bekjempelse av forurensning; og (vi) beskyttelse og gjenopprettelse av biologisk mangfold og økosystemer.
Taksonomien oppstiller imidlertid ikke noe forbud mot å investere i økonomiske aktiviteter som ikke kvalifiserer som “grønne”, og sier heller ikke at slike aktiviteter er “negative” eller “brune”. I økende grad oppfattes likevel taksonomien slik i deler av markedet. Dette oppfatningen tror vi bare vil forsterke seg i tiden fremover, går klart i retning av at virksomheter som har aktiviteter som kvalifiserer som “grønne” vil få bedre tilgang til og betingelser for finansiering. Det gjelder både for egenkapital og fremmedkapital.
Taksonomien trådte i kraft i EU fra 12. juli 2020. EU-kommisjonen har videre fått delegert “forskriftskompetanse” i EU under taksonomien. Den første såkalte “Delegated Act”, som angir tekniske “screening” kriterier for individuelle aktiviteter, f.eks. produksjon av hydrogen og ammoniakk, er allerede vedtatt og trådte i kraft i EU fra 1. januar 2022. En “Complementary Delegated Act”, som muligens vil inkludere bl.a. gass og kjernekraft, står også på trappene og planlegges gjennomført fra 1. januar 2023. For Norges del er status at det i EFTA-pillaren arbeides med videre innlemmelse av taksonomien i EØS-avtalen, samtidig som norske myndigheter forbereder seg på videre implementering av regelverket i nasjonale regler.
Taksonomien skaper nye “grønne” markeder
Med taksonomien endres markedet og det skapes en ny dynamikk. Selv om markedet selv også har styrt i retning av økonomiske aktiviteter som er bærekraftige, tar taksonomien tak i noe markedet ikke har klart fullt ut selv. Kombinert med bedre utsikter til finansiering, både fra investorer og via støtteordninger både i Norge og EU, kan man også se taksonomien som et verktøy for å utbedre en “markedssvikt”.
Taksonomiens betydning som et insentivsystem for å sikre at investeringene går til “grønne” næringer er tydelig. Her skal vi kommentere på den effekten av taksonomien som handler om å bruke dette regulatoriske virkemiddelet til å skape et nytt “grønt” produkt ved at veien er åpnet for nye “grønne” markeder. Selv om taksonomien pålegger krav til rapportering og en rekke andre krav, som har blitt utførlig beskrevet andre steder, er det vel så viktig å være klar over de nye mulighetene taksonomien gir.
Et nytt “grønt” produkt blir konkurransedyktig gjennom en kombinasjon av “grønn” etterspørsel, og bedre vilkår for egenkapital og fremmedkapital. For å illustrere hva vi mener med “nytt” produkt tar vi utgangspunkt i en ganske enkel økonomisk logikk: Taksonomien er et rettslig virkemiddel, men det handler om en tett interaksjon mellom juss og økonomi, og ikke minst en tett interaksjon mot den aktuelle næringen eller økonomiske aktiviteten. Taksonomien er bygget opp slik at hovedrammeverket angis i selve taksonomiforordningen, mens utfyllende regler gis som såkalte delegerte rettsakter eller tekniske reguleringer, jf. om “Delegated Acts” over. Det er de tekniske “screening” kriteriene som nærmere angir vilkårene for når enkelte økonomiske aktiviteter kvalifiserer som “grønne” under taksonomien. Kriteriene er konkrete og definerer presise grenseverdier for hva som kan betegnes som miljømessige bærekraftige aktiviteter og hva som ikke er det. Et “nytt” produkt i denne forstand betyr et produkt som er “grønt” og dermed er bærekraftig i motsetning til konvensjonelle (“grå”) produkter, men som utover dette dekker samme behov fra et kunde- og etterspørselsperspektiv i det enkelte markedet.
“Grønn” ammoniakk som eksempel
Produksjon av ammoniakk (“anhydrous ammonia”) er knyttet til det første bærekraftsmålet om å begrense klimaendringer. Vi skal derfor illustrere vårt poeng ved å ta utgangspunkt i aktiviteten ammoniakkproduksjon. Dette er hensiktsmessig fordi ammoniakk inngår i den allerede vedtatte “Delegated Act” (3.15), slik at vi kjenner detaljene for når slik produksjon er i samsvar med taksonomien, og når den ikke er det. Ammoniakkproduksjon som oppfyller taksonomiens krav kan omtales som “grønn” ammoniakk, mens ammoniakkproduksjon som ikke er det kan omtales som “grå” ammoniakk.
For at ammoniakkproduksjon skal kvalifisere som “grønn” under taksonomien kreves for det første et grunnvilkår om at produksjonen må anses for å bidra vesentlig til bærekraftsmålet om å begrense klimaendringer. Dette kan skje ved at produksjonen overholder tekniske “screening” kriterier tilsvarende som for hydrogenproduksjon ved at hydrogen er en råvare og innsatsfaktor for ammoniakkproduksjonen.
I dette ligger dermed en sammenheng mellom hvilken energiform som benyttes i produksjonen og klassifiseringen av det endelige produktet; i dette eksemplet produksjon av ammoniakk fra hydrogen. Bestemte grenseverdier for utslippsnivåer er angitt i “Delegated Act” (3.10). I tillegg til å måtte være innenfor de ulike grenseverdiene, må produksjonen, gitt at den også skal kombineres med CO2 fangst, transport og lagring (CCS), også oppfylle de tekniske “screening” kriteriene for dette (5.11 og 5.12).
Det eksisterer allerede et marked for “grå” ammoniakk. Her er det både tilbud og etterspørsel som gir et velfungerende marked. Et velfungerende marked forutsetter at produsentene over tid kan selge sitt produkt til en pris som ligger over kostnadene ved produksjonen og sikrer en rimelig profitt (avkastning på investert kapital) som, hensyntatt risiko og øvrige forhold, gir lønnsomhet som overstiger alternative investeringer (kapitalplasseringer). I tillegg må det ikke foreligge et identisk konkurrerende produkt som er rimeligere å produsere, for i så fall vil det rimeligere “grå” produktet over tid vinne konkurransen og forbli enerådende i markedet. Taksonomien er et radikalt verktøy som nettopp skal øke konkurransedyktigheten av “grønne” aktiviteter ved å benytte markedsmekanismene for at nye “grønne” næringer og markeder skal vokse og vinne frem over tid på bekostning av konvensjonelle “grå” aktivitet.
Hvorfor er det i utgangspunktet ikke et marked for “grønn” ammoniakk? “Grønn” ammoniakk har ikke som sluttprodukt andre egenskaper enn “grå” ammoniakk – det er det samme produktet, det brukes til det samme. “Grønn” ammoniakk er imidlertid dyrere å produsere, eller sagt på en annen måte, det er flere kostnader som må dekkes inn gjennom prisen når “grønn” ammoniakk skal produseres enn det er for “grå” ammoniakk. Det er dermed i utgangspunktet ikke lønnsomt å produsere “grønn” ammoniakk. For eksempel forutsetter “grønn” ammoniakk at man tar en energibærer, som f.eks. naturgass fra norsk sokkel, og gjør den om til en annen energibærer (hydrogen) istedenfor å bare bruke naturgassen direkte. Dette er en dyrere prosess. Regulatoriske virkemidler, som taksonomien, er imidlertid en effektiv måte å bruke mekanismene og dynamikken i markedet til å styre hva som er lønnsomt og dermed påvirke eller skape nye markeder. Regulatoriske virkemidler kan styre kostnadene effektivt, samt skape lønnsomhet. I sum betyr dette at kapitalen fremover vil styres mot bærekraftige aktiviteter, i tråd med hovedformålet.
Enorme muligheter for industrien fremover
Taksonomien er ikke det eneste regulatoriske virkemiddelet som påvirker markedene. Men selv om det også er andre regulatoriske virkemidler, som f.eks. direkte støtteordninger i form av statsstøtte og sekundærregelverk på energiområdet, er taksonomien utvilsomt et nøkkelverktøy for å styre markedet.
Som eksemplet over viser, er formålet med taksonomien å bidra til at en “grønt” virksomhet som i utgangspunktet ikke er konkurransedyktig mot de eksisterende produkter/tjenester, likevel blir det. Hva betyr det? Overholdelse av taksonomien krav skaper et produkt som objektivt sett er “grønt”. I markedet for ammoniakk er dette igjen, grovt forenklet, det “eneste” som skiller det “nye” og “grønne” produktet fra eksisterende “grå” produkter. Taksonomien er altså med på å skape en etterspørsel etter og dermed et nytt marked for “grønn” ammoniakk. Tilsvarende bidrag fra taksonomien gjelder også på en rekke andre områder, herunder på flere energiområder. Taksonomien er i utgangspunktet en frivillig ordning, og den stiller bare krav til rapportering for større foretak i samsvar med kravene til “non-financial reporting”. Vårt formål her er å vise at taksonomien er mer en “gulrot” enn en “pisk” fordi den åpner for at markedsaktører både i Norge og internasjonalt kan delta i nye “grønne” industrieventyr.
Taksonomien representerer, som nevnt, rettslige bindende krav som åpner opp for nye “grønne” markeder. Hva som er “grønn” ammoniakk, eller andre “grønne” aktiviteter under taksonomien, er ikke et spørsmål om frivillighet. Hele poenget med taksonomien er å skape rettslige bindende krav slik at det blir forutsigbarhet og likhet både for industriaktører og for investorer. Dette er nødvendig for å forebygge “grønnvasking”, øke gjennomsiktigheten og gjøre det enklere å mobilisere kapital til reelle “grønne” aktiviteter. Et foretak kan altså ikke høres med en påstand om at en aktivitet er “grønn”, med mindre den samsvarer med de bindende kravene under taksonomien. Det vil heller ikke være opp til norske myndigheter selv å definere dette fordi taksonomien representerer en harmonisering i hele EØS.
Industrielle aktører bør ligge i forkant, se og gripe de enorme mulighetene som taksonomien vil gi fremover ved at den gir grunnlag for nye “grønne” produkter og tjenester i nye “grønne” markeder. Dette kan illustreres med estimater fra EU om at det “grønne” finansieringsbehovet knyttet til å redusere utslipp fremover kan øke med ca. EUR 400 milliarder, sammenlignet med et gjennomsnitt for årene 2011-2020. Foretak kan altså bidra til bærekraft i tråd med klimamålene innenfor samme “økonomiske logikk” som markedsmekanismene, som taksonomien allerede er en del av, til enhver tid definerer.