Ny felles standard for bærekraftig virksomhet
Lovforslaget om bærekraft, som ble lagt frem i oktober i fjor, baserer seg blant annet på et nytt klassifiseringssystem (bærekrafttaksonomi) som er forankret i EU-kommisjonens arbeid med å fastslå relevante ESG-faktorer (Environmental, Social, Governance). Taksonomien setter en felles standard for hva som kan omtales og selges som bærekraftig og klassifiseringssystemet skal bidra til større åpenhet og tilgjengeliggjøring av informasjon om hvordan virksomheter etterlever krav og standarder for både miljø, sosiale forhold og selskapsstyring. Med et felles klassifiseringssystem, som omfatter alle relevante ESG-faktorer, vil man redusere asymmetrien av informasjon som de ulike aktørene offentliggjør. Man vil dermed enklere kunne vurdere om noe er bærekraftig og i større grad unngå falsk bærekraftmarkedsføring (“greenwashing”).
Tidligere initiativer i Norge
Fokus på bærekraftrapportering er ikke nytt, og også i Norge har man tidligere vurdert å få på plass en egen standard for etikkinformasjon. I 2017 foretok Simonsen Vogt Wiigs EU-ekspertteam, på oppdrag for Barne- og familiedepartementet og etikkinformasjonsutvalg, et større utredningsarbeid som ble ledet av partner Karin Fløistad. I utredningsrapporten, som omhandlet det juridiske handlingsrommet for i Norge å innføre en nasjonal etikkinformasjonsplikt, ble det konkludert med at det ikke er noe til hinder for en slik nasjonal informasjonsplikt, men at internasjonale forpliktelser kan sette rammer for utformingen av lovgivningen. De nye bærekraftstandardene og taksonomien som kommer fra EU vil nå sette klare rammer og standarder for regelverksutviklingen i Norge.
Lov om opplysninger om bærekraft
Forslaget til ny lov om opplysninger om bærekraft, som er utformet i tråd med EU-kravene, inkorporerer både den såkalte offentliggjøringsforordning (forordning 2019/2088) og klassifiseringsforordningen (forordning 2020/852). Der klassifiseringsforordningen angir kriterier for i hvilken grad en økonomisk aktivitet kan anses som bærekraftig, stiller offentliggjøringsforordningen krav til åpenhet om og offentliggjøring av informasjon som er relevant ved salg av finansielle produkter. I høringsnotatet fremhever departementet at loven reflekterer at bærekraftinformasjon er av økt samfunnsmessig betydning. At de to forordningene fremsettes i en felles lov tydeliggjør videre sammenhengen mellom opplysningskravene og rapporteringspliktene innenfor bærekraft.
Det er likevel flere utfordringer med forslaget, noe også ulike høringsinstanser peker på. Herunder er det uklart hvordan dette lovforslaget henger sammen med et annet lovforslag om blant annet endringer i regnskapsloven, som ble fremmet 18. desember 2020, og som skal gjennomføre EUs krav til ikke-finansiell rapportering (non-financial reporting directives) i norsk rett. Non-Financial Reporting Directives er sentral for bærekraftrapportering i EU, med formål å sikre bærekraftig finans og forbedret selskapsrapportering. Det er en nær sammenheng mellom opplysningene som skal gis etter det nye lovforslaget og bestemmelser i regnskapsloven om redegjørelse om samfunnsansvar, og det er derfor behov for klargjøring av hvordan kravene samlet sett skal håndteres. Det arbeides også i EU med endringer av non-financial reporting directives, der det blant annet ses på en integrering av finansielle og ikke-finansielle opplysninger i én felles selskapsrapportering.
Hva vil de nye reglene bety for norske foretak?
Anvendelsesområdene for reglene etter offentliggjøringsforordningen og klassifiseringsforordningen er ikke helt sammenfallende. Offentliggjøringsforordningen kommer til anvendelse på definerte finansmarkedsdeltakere og visse finansrådgivere for å sikre at kundene har relevant informasjon og opplysninger om bærekraft i produktene og tjenestene. Klassifiseringsforordningen derimot introduserer et klassifiseringssystem som, selv om det i første omgang vil gjelde for finansforetak, også vil gjelde alle andre foretak som er pliktige til å rapportere ikke-finansiell informasjon.
Det at reglene samles i en felles lov vil derfor kunne skape utfordringer for virksomhetene som må forholde seg til de ulike kravene og mange må nok belage seg på en betydelig økt ressursbruk for å identifisere relevante krav for sin egen virksomhet og innrette seg etter reglene. Mange foretak må også være forberedt å endre praksis på flere områder. Blant annet må man kunne dokumentere bærekraft overfor investorer, og dokumentasjonen må revideres hyppigere.
Bærekraft blir fremover et helt sentralt parameter både rettslig og kommersielt. Klassifiseringssystemet er om nevnt over endelig vedtatt i EU, og det er kun et spørsmål om tid før kravene slår inn også her i Norge. Alle virksomheter bør derfor allerede nå sette seg godt inn i de nye standardene. Dette er nødvendig for å forstå hvordan man omfattes av kravene og hvordan man må innrette seg etter disse.
Hva skjer fremover?
SVW fortsetter å følge nøye med på lovarbeidet på bærekraftområde både nasjonalt og i EU som går i retning av en mer samlet regulering for å bidra til helhetlig og integrert rapportering. Den 10. mars trer offentliggjøringsforordningen i kraft i hele EU og reglene vil i nær fremtid få stor betydning også for norskbaserte virksomheter. SVWs ESG-ekspertteam, med assosiert partner Malin Tønseth i spissen, vil i tiden fremover ta initiativ til flere klientarrangementer med informasjon om den nye taksonomien og med råd og veiledning om hvordan aktørene best kan innrette seg etter de nye kravene.