En negativ servitutt refererer til en begrensning eller restriksjon som er pålagt en eiendom, og den hindrer normalt eieren fra å utføre visse handlinger på eiendommen. Dette kan inkludere begrensninger som forbyr visse typer aktiviteter eller virksomhet på eiendommen. Med forskriften innføres et forbud for «virksomhet som tilsvarer salg av dagligvarer», mot å «etablere rettigheter til å nekte bruk av eiendom foretaket ikke selv eier, til dagligvarevirksomhet».
Forbudet i forskriften gjelder uavhengig av de faktiske konkurransebegrensende effektene av servitutten. Forskriften gir også Konkurransetilsynet hjemmel til å gi pålegg om at negative servitutter stiftet i strid med forbudet, skal slettes fra grunnboka. Dersom pålegg om sletting ikke tas til følge innen to måneder etter at pålegget ble gitt, kan Konkurransetilsynet videre fastsette løpende tvangsmulkt frem til anmodning om sletting sendes.
Forskriften som nå har trådt i kraft skiller seg betydelig fra forslaget som ble sendt på høring 5. juli 2022. Forslaget som opprinnelig ble sendt på høring var blant annet mer generelt, ved at det ikke var satt noen begrensning for hvem forbudet gjaldt. I den endelige forskriftsteksten er forbudet rettet mot «virksomhet som tilsvarer salg av dagligvarer».
Formuleringen avgrenser forbudet mot privatpersoner og virksomheter som ikke har noen tilknytning til dagligvarehandel. Dette kan ha gode grunner for seg. Privatpersoner kan ha legitime grunner til å ønske å regulere bruk av for eksempel en naboeiendom, herunder hindre etablering av dagligvarebutikk. Samtidig gir forskriften etter sin ordlyd med dette en mulighet til å omgå forbudet.
Videre er det noe uklart hva som ligger i «virksomhet som tilsvarer salg av dagligvarer». Forskriften søker å gi noe veiledning ved at det vises til at begrepet «dagligvarer» skal forstås på samme måte som i lov om god handelsskikk. Begrepet «dagligvarer» defineres ikke i lov om god handelsskikk, men forklares nærmere av forarbeidene hvor det fremgår at «Med dagligvarer menes produkter som normalt omtales som dagligvarer, det vil si næringsmidler og forbruksartikler i vid forstand, inkludert for eksempel dyremat. I dette inngår også råvarer som får sin endelige form ved bearbeiding på utsalgsstedet, for eksempel i ferskvaredisker. Loven omfatter også de viktigste non-food varegruppene (…)». At de store dagligvarekjedene omfattes av forbudet er klart, men forskriften etterlater usikkerhet om hvor grensene trekkes.
En annen forskjell fra forskriftsforslaget som ble sendt på høring, er at den vedtatte forskriften forbyr virksomhetene å etablere rettigheter til å nekte bruk av eiendom foretaket ikke selv eier, til dagligvarevirksomhet. Forslaget som ble sendt på høring gjaldt eksplisitt et forbud mot både negative servitutter og eksklusive leieavtaler. Den endelige forskriftens ordlyd ser ut til å ha et videre nedslagsfelt, da den gjelder etablering av rettigheter, uavhengig av hvilken form rettigheten har. Ut fra sammenhengen i forskriften for øvrig, antas imidlertid at rettigheter må forstås som negative servitutter. Dermed forbyr ikke forskriften inngåelse av eksklusive leieavtaler slik det opprinnelige forslaget gjorde.
Forskriftsforslaget som var på høring, etablerte et forbud både mot servitutter som var etablert før en eventuell ikrafttreden av forskriften og mot servitutter som ble etablert i etterkant. Selv om det ikke kommer tydelig frem i den endelige forskriften, må forbudet forstås slik at det nå kun gjelder for servitutter som etableres etter at forskriften trådte i kraft. Negative servitutter som var etablert før 1. januar 2024, rammes dermed ikke av forbudet.
Forskriften etterlater dessuten stor usikkerhet ettersom forbudet skal gjelde «med de begrensninger som følger av EØS-konkurranseloven § 7 andre ledd». Det gjenstår å se hvilke konsekvenser dette får for den praktiske håndhevingen av forbudet.