Produktansvarsloven implementerer et EU-direktiv. Det betyr at andre EU-land har mer eller mindre tilsvarende regler som oss på dette området.
En produsent kan etter produktansvarsloven bli erstatningsansvarlig for skade som produktet påfører en tredjepart. Når det kommer til programvare, herunder beslutningsstøttesystemer eller andre former for kunstig intelligens, oppstår det en del tolkingsspørsmål. Hva er et produkt i lovens forstand og hvem er produsent?
Produktansvarsloven er fra 1988 og EU-direktivet fra 1985. Dette var før mannen i gata hadde fått
tilgang til internett. Til tross for dette, er lovgiver faktisk inne på regulering av programvare. I forarbeidene til loven er det uttalt at et program i noen tilfeller vil kunne være å anse som et delprodukt, for eksempel programvare installert i et transportmiddel. Til tross for at dette er skrevet for 30 år siden, treffer faktisk lovgivers eksemplifisering dagens aktuelle problematikk. Produktansvarsloven gir likevel ikke noe klart svar på mange av de spørsmålene som har oppstått i kjølvannet av teknologiutviklingen.
En fotgjenger blir påkjørt av en selvkjørende bil, en pasient får feil diagnose på et sykehus som benytter et beslutningsstøttesystem eller et viktig dokument blir oversett i forbindelse med en halvautomatisert selskapsgjennomgang. I alle tilfellene oppstår det et tap hos tredjepart. Hvem er ansvarlig for å dekke tapet? I det første av eksemplene er både bilprodusenten, leverandøren av programvare til bilen og forsikringsselskapet til den som kjører bilen potensielle ansvarssubjekter. Bilprodusenten har et overordnet ansvar for det produktet som settes på markedet. Programvareleverandøren er på sin side ansvarlig for programvaren som sådan, mens den som kjører bilen kan ha opptrådt i strid med instruksjoner fra produsenten.
Når programvaren er et sentralt komponent i et produkt, slik som i en robotstøvsuger, en selvkjørende bil eller en produksjonsmaskin, er skadepotensialet ikke bare knyttet til de materielle egenskapene ved produktet. Tvert imot vil programvaren kunne representere det største skadepotensialet. Dersom produktet forårsaker en skade, vil årsaken kunne være en feil eller mangel i programvaren som opererer produktet. Man kan si at produktansvaret er i ferd med å ta opp i seg et nytt aspekt; nemlig beslutningsansvar. Tradisjonelt har beslutninger blitt tatt av mennesker og ansvaret vært knyttet til subjektive kriterier. Beslutninger som tas av programvare vil derimot kunne resultere i et objektivt ansvar for produsenten.
I en pressemelding fra EU-kommisjonen i vår, står det at EU til neste år vil komme med en uttalelse om fortolkningen av produktansvarsreglene i tilknytning til kunstig intelligens.
Forhåpentlig kan disse retningslinjene bidra til å gi markedsaktørene noe større forutberegnelighet med tanke på ansvar for «intelligente produkter» som settes på markedet, men det gjenstår å se.
Denne kronikken var først publisert i Finansavisen mandag 17. desember 2018.