Holdingselskaper og finansskatt

| Innsikt

Den såkalte finansskatten ble innført med virkning fra 2017 og består av to elementer; (i) 5 % skatt på lønnsgrunnlaget, og (ii) en høyere beskatning av overskuddet (25 % og ikke 22 %). Formålet med finansskatten er å ta til beskatning finansielle tjenester som er unntatt merverdiavgift. Realiteten er imidlertid at finansskatten har fått et videre nedslagsfelt og er egnet til å skape både plunder og heft for flere av holdingselskapene.

Omfattet av finansskatt er virksomheter som har ansatte og som driver en eller flere finansielle aktiviteter i samsvar med SSBs Standard for næringsgruppering (SN2007) næringshovedområde K Finansierings- og forsikringsvirksomhet. Aktører som driver finansiell tjenesteyting, er i stor grad unntatt fra avgiftsplikt etter merverdiavgiftsloven § 3-6. Dette er oppfattet å medføre en underbeskatning av finansbransjen. Hovedformålet med finansskatten er å motvirke disse svakhetene i merverdiavgiftssystemet.

Finansskatten er likevel bare delvis treffende i forhold til dette formålet idet den også kan ramme virksomheter i konsern som nettopp driver merverdiavgiftspliktig virksomhet. Finansskatten er dermed egnet til å påføre holdingselskaper betydelige merkostnader. Videre skal avgrensningen av hvorvidt en virksomhet er finansskattepliktig knyttes opp mot lønnsgrunnlaget og ikke omsetningen i selskapet. Dette har skapt mye hodebry for flere aktører med hensyn til hvem som omfattes av finansskatten og ikke.

Vi vil i det videre se på regelverket for denne finansskatten med fokus på hvordan den rammer holdingselskaper. Avslutningsvis knyttes det noen bemerkninger til forhold som bør hensyntas for å sikre seg imot ileggelse av finansskatt, eller hvordan grunnlaget for finansskatten kan begrenses.

Holdingselskaper som rammes

De primære rettskildene for finansskatten er det årlige Stortingsvedtaket om fastsetting av finansskatt på lønn, folketrygdloven § 23-2a, Prop. 1 LS (2016-2017) og SN2007. Det er nokså oppsiktsvekkende at en av de primære rettskildene er SN2007, som ikke er utformet som en rettskilde og under hensyntagen til de krav til presisjon og klarhet dette innebærer. SN2007 er en statistisk standard for næringsgruppering og bygger på EUs standard NACE. Det hjelper heller ikke at avgrensningene i forhold til standarden erfaringsmessig er lite kjent blant næringsaktørene og at det ofte fremstår som tilfeldig hvilken næringskode som er benyttet ved registrering av holdingselskaper.

For å klarlegge hvilke holdingselskaper som omfattes, er det naturlig å ta utgangspunkt i kode K 64 Finansieringsvirksomhet med tilhørende underkoder. I henhold til underkodene vil gruppen av omfattede holdingselskaper begrense seg til følgende:

  • Holdingselskaper som ikke forvalter eller styrer andre enheter
  • Finansielle holdingselskaper (som definert i finansforetaksloven)
  • Spesielle holdingselskaper (hvor all virksomhet foregår i utlandet)

I Norge er det kun et fåtall av holdingselskapene som vil anses som «finansielle holdingselskaper» eller «spesielle holdingselskaper». Man står dermed igjen med et lite knippe selskaper som ikke forvalter eller styrer andre enheter. Typisk vil dette være «investeringsselskaper» – herunder selskaper som investerer i aksjer og andre verdipapirer, men uten å forvalte eller styre andre enheter. Slike selskaper vil således falle inn under reglene om finansskatt.

På den andre siden er det flere slike holdingselskaper som ikke driver rendyrket virksomhet innenfor eller utenfor finansskattens område. Ved de nærmere grensedragningene er man da henvist til de to unntakene fra plikten til å beregne finansskatt. Disse gjelder for:

  • Virksomheter som har mindre enn 30 % lønnskostnader knyttet til finansiell aktivitet innenfor næringshovedområde K; og
  • Virksomheter som har mer enn 70 % lønnskostnader knyttet til merverdiavgiftspliktig finansiell aktivitet innenfor næringsområde K.

Virksomheten må kunne dokumentere ovenfor skattemyndighetene at vilkårene for et av unntakene er oppfylt. Dette nødvendiggjør at regnskap, timelister og fakturering mv. føres på en slik måte at dette lar seg dokumentere. Samtidig er det ikke klart hvordan dette rent faktisk skal gjennomføres da det ikke er gitt anvisning på hvordan beregningen av eksempelvis lønnsandelen knyttet til K-aktiviteter skal gjøres. Skal for eksempel aktivitetene til administrasjon, HR, ledelse mv. henføres K-aktiviteten? Sagt med andre ord, er finansskatteregimet egnet til å skape en del plunder og heft for mange holdingselskaper.

Dertil er det verdt å nevne at holdingselskaper som yter «hovedkontortjenester» ikke omfattes av finansskatten da dette henføres inn under næringshovedområde «M».  I underkode M 70.10 er hovedkontortjenester definert som følger:

«Omfatter tilsyn med og styring av andre enheter i selskapet eller foretaket, ivaretakelse av den strategiske og organisatoriske planleggingen og beslutningstakingen i selskapet eller foretaket.

Enheter i denne næringsgruppen utøver operasjonell kontroll og styrer den daglige driften i de tilknyttede enhetene, medregnet virksomheten til hovedkontorer og sentraliserte administrasjonskontorer, felleskontorer og distrikts- og regionskontorer.»

Holdingselskapet vil imidlertid være finansskattepliktig dersom det også ytes internfinansiering mv. til datterselskaper. I så måte, må man kunne bringe på det rene hvor mye av lønnsandelene som skriver seg fra denne aktiviteten.

Forhold som bør påses

Påse at man er registrert med riktig næringskode. Holdingselskaper som faktisk yter hovedkontortjenester bør for eksempel påse at man er registrert med næringskode M, jf. ovenfor.

Eiere av holdingselskaper som kan være omfattet av reglene for finansskatt bør unnlate å ta ut lønn.   Det kan i denne forbindelse også være grunn til å vurdere hvorvidt eventuelle ansatte i holdingselskapet naturlig hører hjemme der eller om de med fordel kan flyttes til et datterselskap.

Videre bør holdingselskapet fakturere sine datterselskaper dersom det ytes nedstrøms tjenester som gjerne også vil være merverdiavgiftspliktige. Dette for å sørge for at mindre enn 30 % av lønnskostnadene relaterer seg til forvaltningen av verdipapirportefølje, internfinansiering mv.  Av hensyn til 30 %-grensen bør man være nøye med å sikre tilstrekkelig dokumentasjon av hvilke tjenester som faktureres datterselskapene og hvilken tidsbruk dette medfører.

Som vist kan finansskatteregelverket ramme utilsiktet. Viktigheten av å påse ovennevnte forhold er derfor stor, til tross for at det for holdingselskapene kan oppleves som et byråkratisk onde.