Etter denne avgjørelsen må det anses som endelig avklart at advokatansvar skal regnes som et kontraktsansvar i forhold til reglene om foreldelse.

Høyesterett avklarer: Advokatansvar foreldes etter reglene om kontraktsansvar

| Innsikt

Høyesterettsdom inntatt i HR-2019-2034-A gjelder en sak hvor en klient gikk til sak mot sin tidligere advokat. Han mente han hadde fått grovt uaktsomme råd ved inngåelse av en avtale og krevde erstatning for påført tap. Høyesterett mente imidlertid at klientens krav var foreldet. I dommen kom Høyesterett med en viktig prinsipiell avklaring. Advokatansvar foreldes etter reglene om kontraktsansvar.

En psykolog mottok i 2005 varsel fra NAV om at NAV vurderte å kreve tilbakebetalt mer enn 10 millioner kroner som han hadde fått i refusjon. Psykologen gjorde avtale med en advokat om bistand i saken. Klientforholdet varte til 2009. Etter råd fra advokaten signerte psykologen en avtale med NAV om forlengelse av foreldelsesfristen for tilbakebetalingskravet. Som følge av nevnte avtale kunne statens tilbakebetalingskrav benyttes til motregning i fremtidige ytelser på tross av at statens tilbakebetalingskrav var foreldet. Avtalen medførte dermed et tap for psykologen.

Psykologen fremsatte i 2015, seks år etter advokatbistanden, krav om erstatning mot advokaten som hadde bistått ved avtaleinngåelsen, og anførte at advokaten hadde vært uaktsom i sin rådgivning.

Saken har vært delt, slik at spørsmålet for Høyesterett kun var om kravet var foreldet.  Et sentralt spørsmål var hvorvidt advokatansvar skal anses som et kontraktsansvar, dvs. et erstatningsansvar som bygger på mislighold av en kontrakt.

Dersom et krav bygger på mislighold av kontrakt, er foreldelsesfristen som hovedregel 3 år, jf. § 2, og fristen begynner å løpe fra den dag da misligholdet inntrer jf. foreldelsesloven § 3 nr.2.

I erstatningskrav utenfor kontraktsforhold er foreldelsesfristen også 3 år, men denne foreldelsesfristen regnes først fra den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg kunnskap om skaden og den ansvarlige jf. § 9 nr. 1. Dette er normalt et senere tidspunkt. Grensen mot § 3 fremgår av § 9 nr. 3 der det fremgår at § 9 ikke gjelder «krav som springer ut av kontrakt».

I tidligere avgjørelser for Høyesterett om rådgivningsansvar har Høyesterett vekslet mellom å bruke § 3 og § 9. I  to tidligere saker om advokatansvar (Rt-1998-740 Advokatdom I,  Rt-2001-1702 Advokatdom II ) har Høyesterett begge gangene anvendt foreldelsesloven § 9, dvs. reglene om erstatningskrav utenfor kontraktsforhold. De nevnte avgjørelser har blitt kritisert i juridisk teori, og har sjelden blitt lagt til grunn av underinstanser i tilsvarende saker.

I HR-2019-2034-A har Høyesterett tatt kritikken til etterretning og uttalte følgende om spørsmålet:

«Jeg kan vanskelig se det annerledes enn at et krav fra klienten som bygger på at en advokat har utført sitt advokatoppdrag på en ansvarsbetingende måte, nettopp har sin bakgrunn i avtalen med klienten. Som jeg allerede har fremhevet, er dette også den forståelse av § 9 nr. 3 som best samsvarer med ordlyden i bestemmelsen. Jeg finner en viss støtte i at en temmelig entydig underrettspraksis og en ganske samstemt juridisk teori har lagt til grunn at krav mot advokater for ansvarsbetingende rådgivning foreldes etter § 3

Dette må sies å være en ganske tydelig endring fra tidligere avgjørelser om advokatansvar. Det at Høyesterett setter til side egne avgjørelser i tilsvarende saker og i denne sammenheng støtter seg på underrettspraksis, er dessuten en rettskildebruk vi sjelden ser i Høyesterett.

Etter denne avgjørelsen må det anses som endelig avklart at advokatansvar skal regnes som et kontraktsansvar i forhold til reglene om foreldelse.

Valg av regelsett får konsekvenser for foreldelsesfristens lengde.

Foreldelsesfristene for erstatningskrav er generelt kortere i kontraktsforhold enn etter de alminnelige regler om erstatningsansvar

For begge regelsett gjelder i utgangspunktet en foreldelsesfrist på tre år.

Ofte er kravshaveren senere ute enn dette med å avbryte foreldelsesfristen for sitt krav. Den viktige og praktiske hovedforskjellen ligger da i lengden på fristen etter at man «fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap» om erstatningskravet.

Innenfor kontrakt, som for eksempel ved advokatansvar, er fristen kun ett år, jf. § 10. Utenfor kontrakt er fristen tre år, jf. § 9.

Den maksimale frist innenfor kontrakt er tre pluss ti år, dvs. tretten år. Den maksimal frist utenfor kontrakt er normalt 20 år, jf. § 9.