Høyesterett klargjorde i dommen fra februar 2020 at det er tale om et alminnelig erstatningskrav og at det ikke gjelder noe skjerpet skyldkrav (avsnitt 44).

Høyesterett bekrefter og sofistikerer grunnlaget for kontrollansvarliges erstatningsansvar

| Innsikt

I dom av 7. februar 2020 (HR-2020-312-A) bekreftet Høyesterett at kjøpere av et bygg kan gjøre gjeldende krav mot de som står ansvarlige for bygget overfor kommunen (ansvarlig søker, prosjekterende mv.).

I den aktuelle saken var det er erstatningskrav mot et arkitektfirma som hadde stått som ansvarlig søker. Pliktbruddet i den aktuelle saken var at ansvarlig søker ikke hadde sørget for å belegge alle de andre rollene i prosjektet, som ansvarlig prosjekterende, med ansvar. Det var enighet om at det var årsakssammenheng med skaden i saken.

I den såkalte Bori-dommen fra 2015 (Rt-2015-276) kom Høyesterett til at kjøpere av et nybygg kunne gjøre et erstatningskrav gjeldende mot de ansvarlig kontrollerende for bygget, fordi bygget var gitt brukstillatelse på sviktede grunnlaget. Kjøperne hadde ikke noe kontrakt med de ansvarlig kontrollerende, og pliktbruddet til de ansvarlig kontrollerende var i utgangspunktet brudd på en offentlig plikt overfor kommunen. Dommen har derfor vært omdiskutert. Likevel ble regelen mer eller mindre bekreftet av Høyesterett i den såkalte Branncelle-dommen fra 2017 (HR-2017-1834-A). Branncelledommen ga videre et inntrykk av at ansvar var begrenset til tilfeller av grov uaktsomhet eller eventuelt betydelige mangler.

Høyesterett klargjorde i dommen fra februar 2020 at det er tale om et alminnelig erstatningskrav og at det ikke gjelder noe skjerpet skyldkrav (avsnitt 44). Høyesterett anerkjente motforestillingene mot å kunne gjøre gjeldende et erstatningskrav i en kontraktkjede basert på alminnelig erstatningsrett, fordi det vil gripe inn i kontraktkjedens regulering, men mente at dette ville være en omstendighet som ville måtte tas hensyn til i den mer skjønnsmessige vurderingen av om erstatningskravet hadde erstatningsrettslig vern. Spørsmålet om erstatningsrettslig vern synes å være en blanding av det alminnelige kravet til skyld (ansvarsgrunnlag) og til at skaden må være en adekvat følge av ansvarsgrunnlaget. Høyesterett uttaler i avsnitt 46:

«Når jeg snart går over til mer konkret å drøfte erstatningsspørsmålet, vil jeg på denne bakgrunn innledningsvis ta stilling til om det foreligger ansvarsgrunnlag ved uaktsomme pliktbrudd fra Solems side. Deretter foretar jeg – med utgangspunkt i kriteriene i de dommene jeg har nevnt − en samlet avveining av om boligkjøpernes interesser er erstatningsrettslig vernet. Jeg presiserer imidlertid at spørsmålet om interessevern – i hvert fall på formueskadenes område – henger nært sammen med adekvansspørsmålet og spørsmålet om ansvarsgrunnlag. Et stykke på vei kan det derfor være noe av en smakssak hvilken overskrift det enkelte moment behandles under.»

I denne skjønnsmessige vurderingen ville også graden av skyld være et moment, da både pliktbruddets konsekvens og graden av klanderverdighet. Høyesterett la i saken vekt på at kjøperne i saken var de første kjøperne av bygget, og dermed hadde en større nærhet til ferdigattesten enn kjøperne i Branncelle-dommen (2017) hvor boligene var solgt i flere ledd. Videre ble det lagt vekt på at pliktbruddet gjaldt sentrale og viktige bestemmelsen i plan- og bygningsloven, og at bruddet dermed var klanderverdig. Til slutt ble det lagt vekt på at pliktbruddet hadde ført til store mangler ved boligene, da de i stor grad måtte rives og bygges på ny til en sum på ca. halvparten av kjøpsverdien.