I Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 9. mars 2020 klargjøres vurderingstemaet i ett av unntakene i tvisteloven § 20-11 (1). Gulating lagmannsretts avgjørelse om å pålegge saksøkerne å stille sikkerhet for saksøktes sakskostnader, ble opphevet. Lagmannsretten hadde anvendt § 20-11 (1) feil.
Tvisteloven § 20-11 (1) fastslår at saksøkte kan kreve at en saksøker som ikke har bopel i Norge eller annen EØS-stat, eller for øvrig en stat som Norge har en folkerettslig forpliktelse om likebehandling i relasjon til, stiller sikkerhet for mulig sakskostnadsansvar. Formålet er at saksøkte ikke skal være henvist til å søke inndrevet tilkjente sakskostnader i utlandet. Bestemmelsen oppstiller imidlertid unntak «hvis det ville virke uforholdsmessig ut fra sakens art, partsforholdet og forholdene for øvrig».
Til forskjell fra tingretten, mente lagmannsretten at det i den aktuelle saken ikke var uforholdsmessig å kreve sikkerhetsstillelse. Lagmannsretten tok utgangspunkt i at terskelen for å frita for sikkerhetsstillelse etter forholdsmessighetsvurderingen i § 20-11 (1) er meget høy. Deretter foretok lagmannsretten en sammenligning av sakens betydning for partene, og kom til at det aktuelle unntaket i § 20-11 (1) ikke kom til anvendelse.
Høyesteretts ankeutvalg var uenig i lagmannsrettens anvendelse av forholdsmessighetsvurderingen; Vurderingen skal baseres på blant annet «sakens betydning for saksøkeren og hvor stort behov saksøkte har for beskyttelse i form av sikkerhetsstillelse». Lagmannsretten hadde lagt vekt på sakens betydning for begge parter, herunder sakens betydning for saksøkte. Saksøkernes interesser skal rett nok knyttes opp mot saken, hvor retten til domstolsbehandling etter EMK artikkel 6 nr. 1 står sentralt. Saksøktes interesser må imidlertid knyttes til formålet med bestemmelsen om sikkerhetsstillelse; at saksøkte ikke skal være henvist til å søke inndrevet tilkjente saksomkostninger i utlandet dersom han skulle vinne frem med sin frifinnelsespåstand. Lagmannsrettens anvendelse av unntaksbestemmelsen i § 20-11 (1) baserte seg dermed på en uriktig lovtolkning, som medførte at Høyesteretts ankeutvalg opphevet kjennelsen.
Ankeutvalget valgte også å legge føringer for lagmannsrettens videre behandling, ved å påpeke at lagmannsretten ikke hadde gått inn på øvrige relevante momenter ved proporsjonalitetsvurderingensom fremgår av lovforarbeidene, herunder blant annet partens reelle mulighet til å oppfylle, hensett til omfang og frist, og størrelsen på sikkerhetskravet, sammenlignet med omfanget av det mulige omkostningsansvaret.
Avgjørelsen kan leses her.