Hjem / Innsikt / Hva betyr Fosen-saken for ny kraft?

Hva betyr Fosen-saken for ny kraft?

Etter at Høyesterett i 2021 fastslo at vindkraftutbyggingen på Fosen innebar et brudd på samenes kulturelle rettigheter, har forståelsen av terskelen for konvensjonsbrudd og hvordan vi kan unngå det blitt sentralt for utbyggingen av ny kraft.
deer in snowy nature in tromso, norway

1. Aktualitet
Norge står overfor et økt kraftbehov fremover, samtidig som vi står overfor vesentlige klimautfordringer. Norge må jobbe aktivt for å nå klimamålsetningene og inkluderer et økt fokus på fornybar kraftutbygging.

På samme måte som kraftproduksjon og nettutbygging, legger også reindriftsnæringen beslag på store arealer. Når fornybar kraftutbygging krever reinbeitearealer oppstår det en konflikt mellom vindkraftnæringen og samiske interesser. Dette har resultert i flere rettssaker som har vært og skal opp for retten. I Fosen-saken var det første gang reindriftsinteresser vant i Høyesterett med påstanden om brudd på deres menneskerettigheter i HR-2021-1975-S. Krenkelsen av kulturvernet til samene etter Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 27 ble deretter «løst» ved at det ble inngått avtaler med de to siidaene som var berørt av Storheia og Roan vindkraftverk. Avtalene som ble inngått mellom siidaene viser at dialog kan skape muligheter for sameksistens mellom de to interessene; vindkraft og reindrift.

Vi skal i denne artikkelen beskrive de rammene vi beveger oss innenfor i spørsmålet om en mulig sameksistens mellom vindkraftverk og reindriften, med fokus på privatrettslige avtaler mellom utbyggere og reindriftsutøverne.

2. Rettslig utgangspunkt
Det klare utgangspunktet er at utbygging av et vindkraftverk aldri skal utgjøre et brudd på menneskerettigheter som Norge har forpliktet seg til å følge.

Staten er bundet av flere rettslige rammer når det gjelder vedtak som kan påvirke samisk reindriftsutøvelse. For det første har vi en bestemmelse i Grunnlovens §108 som pålegger staten en plikt til å legge forholdene til rette for det samiske folket og skal sikre at de kan utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. I tillegg har vi sett i Fosen-saken at SP artikkel 27 er sentral for vurderingen av hva slags vedtak staten kan fatte i samiske reindriftsområder. Også ILO-konvensjonen nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater (ILO-169) inneholder vesentlige rammer for staten når det gjelder hvordan de skal opptre i prosesser hvor urfolk blir påvirket negativt. I tillegg består intern norsk lovgivning av spredte bestemmelser i flere lover som er ment å hensynta samiske interesser. Særlig samelovens kapittel 4 om konsultasjoner er sentral for samenes muligheter til å ta del i konsesjonsprosessen gjennom dialoger med beslutningstakerne.

Den siste tiden har vi særlig sett betydningen av SP artikkel 27 i spørsmålet om hvorvidt et vindkraftverk utgjør et brudd på samenes rettigheter. Det er også denne bestemmelsen vi skal fokusere på i denne artikkelen. Konvensjonsbestemmelsen lyder slik:

“In those States in which ethnic, religious or linguistic minorities exist, persons belonging to such minorities shall not be denied the right, in community with the other members of their group, to enjoy their own culture, to profess and practice their own religion, or to use their own language.”

Særlig FNs menneskerettighetskomiteens uttalelser i enkeltsaker vil være av betydning for fastleggelsen av innholdet i konvensjonsbestemmelsen. Høyesterett har også tolket bestemmelsens innhold i sin avgjørelse i Fosen-saken.

Vurderingen av hva som vil utgjøre et ulovlig inngrep i den samiske kulturutøvelsen etter SP artikkel 27 er et spørsmål om inngrepet fører til vesentlige negative konsekvenser for samenes mulighet til kulturutøvelse. I tillegg må inngrepet sees i sammenheng med andre tiltak, både tidligere og planlagte. Det er altså den samlede effekten av tiltaket som er avgjørende for om det foreligger en krenkelse.

Et vesentlig poeng er at tolkningen av bestemmelsen ikke vil være dynamisk. Den vil ikke endres som følge av et økt kraftbehov eller at samfunnet ellers ønsker utbygging av kraft i samiske områder. I dette ligger det også at bestemmelsen ikke åpner for en forholdsmessighetsvurdering eller interesseavveining hvor andre samfunnsinteresser veies mot de samiske minoritetsinteressene. Det skal altså ikke skje en interesseavveining mellom ny kraft og beskyttelsen av den samiske kulturen. Likevel åpner Høyesterett for at det kan tenkes at behovet for ny kraft og det grønne skiftet kan bli såpass stort at det i konkrete tilfeller vil kunne komme inn med en slik tyngde at det må foretas en avveining.

Faktum er likevel at det foreligger et stort behov for ny kraft, og vi vil ikke kunne unngå å bygge ut fornybar kraftproduksjon i samisk reindriftsområder, særlig ettersom rundt 40% av Norges arealer er regnet som reinbeitearealer. Utbyggingen må likevel foregå på en måte som ikke innebærer en krenkelse av samenes kulturvern, så lenge vi ikke befinner oss i den tenkte situasjonen Høyesterett referer til.

Det er staten som er pliktsubjekt og det er derfor staten som ikke kan fatte vedtak som innebærer vesentlige negative konsekvenser for samenes kulturutøvelse. Det vi skal se nærmere på her er vindkraftselskapenes muligheter i perioden før og underveis i konsesjonsprosessen for å sikre seg at utbyggingsplanene ikke vil utgjøre et konvensjonsbrudd.

For det første kan utbyggerselskapene forsøke å komme i dialog med de samiske interessene på et tidlig tidspunkt og planlegge utbyggingen i samråd med disse. I dette ligger det både en mulighet for å sikre at utbyggingen og driften ikke påvirker de samiske interessene på en unødvendig negativ måte. For det andre så kan alternative avbøtende tiltak kunne avdekkes og avtales mellom partene.

Les resten av artikkelen her.