Hvordan oppnå betaling når kunden ikke betaler?

| Innsikt

Næringsdrivende aktører leverer ofte varer eller tjenester på usikret kreditt, i tillitt til at kunden gjør opp for seg frivillig ved forfall. Leverandøren blir med dette en kreditor. Dersom betaling uteblir kan utestående kreves innbetalt gjennom en tvangsfullbyrdelsesprosess via namsmyndighetene.

Overordnet om tvangsfullbyrdelse
Tvangsfullbyrdelse er sikring og inndrivelse av pengekrav (og andre krav), via namsmyndighetene. I det vesentlige er det tvangsfullbyrdelsesloven som gir regler for dette. Loven oppstiller vilkår for sikring og tvangsdekning av pengekrav, og regulerer fremgangsmåten som må følges i denne forbindelse.

I tilfeller der kreditor ikke allerede har sikkerhet for sitt pengekrav i form av pant, vil tvangsfullbyrdelsesprosessen starte på sikringsstadiet. Det innebærer normalt at kreditor må fremme en begjæring om utlegg til kompetent namsmyndighet. Med utlegg menes tvangsmessig stiftelse av pant i ett eller flere formuesgoder tilhørende skyldneren.

Utlegg kan etableres i form av utleggspant og/eller utleggstekk, og i tilnærmet alt av økonomisk verdi som tilhører skyldneren. Herunder i fast eiendom, aksjer og innestående på bankkonto (utleggspant). Hos personlige skyldnere kan utlegg også etableres i løpende ytelser som lønn, pensjon, trygd og lignende (utleggstrekk).

Ved etablering av utleggspant med rettsvern vil kreditor ha et grunnlag for å begjære tvangsrealisasjon. Det innebærer at kreditor kan begjære tvangssalg av de formuesgoder det er stiftet utleggspant i, og derigjennom oppnå full eller delvis dekning for sitt pengekrav mot skyldneren.

Utleggstrekk er ikke betinget av en begjæring om tvangssalg, da kreditor kan få full eller delvis dekning av pengekravet gjennom løpende trekk i skyldnerens lønn, pensjon, trygd og lignende.

Begjæring om utlegg – tvangskraftig tvangsgrunnlag
Tvangsfullbyrdelsesloven oppstiller flere vilkår for å kunne fremsette en begjæring om utlegg. Grunnvilkårene er at det må foreligge et tvangskraftig tvangsgrunnlag, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-1. Tvangsfullbyrdelsesloven skiller mellom to typer av tvangsgrunnlag: De alminnelige og de særlige tvangsgrunnlag, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1(2), jf. § 7-2(1).

For bestridte pengekrav vil de alminnelige tvangsgrunnlag som er listet opp i tvangsfullbyrdelsesloven § 4-1(2), være mest praktisk. Et alminnelig tvangsgrunnlag kan blant annet være en dom fra retten eller forliksrådet, som går ut på at skyldneren plikter å betale innen en nærmere angitt frist, typisk to uker. Dersom skyldneren unnlater å betale innen utløpet av den tidsfrist som fremgår av domsslutningen, vil et alminnelig tvangsgrunnlag foreligge. For å kunne begjære utleggspant er det ikke nødvendig at dommen er rettskraftig. Det innebærer at kreditor kan begjære utlegg selv om dommen er påanket eller ankefristen ikke er utløpt. Imidlertid kan ikke pengekravet inndrives gjennom tvangsrealisasjon av pantet, før dommen som ligger til grunn for pengekravet er rettskraftig.

For pengekrav som er ubestridt, vil de særlige tvangsgrunnlag som er listet opp i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2(1), være mest praktisk. Et særlig tvangsgrunnlag kan blant annet være et eksigibelt gjeldsbrev, eller kanskje mer praktisk, en faktura eller skriftlig betalingsoppfordring (påkrav).

Forutsetningen for at en faktura eller skriftlig betalingsoppfordring kan utgjøre et særlig tvangsgrunnlag, er at skyldneren ikke reiser innsigelser mot pengekravet. Dersom skyldneren reiser innsigelser må kreditor normalt anskaffe et alminnelig tvangsgrunnlag, for å kunne fremme en begjæring om utlegg. Imidlertid er det ikke rent sjeldent at en skyldner unnlater å fremme innsigelser mot en faktura eller skriftlig betalingsoppfordring, og da vil dette kunne utgjøre et særlig tvangsgrunnlag.  

At tvangsgrunnlaget må være tvangskraftig innebærer først og fremst at pengekravet må være forfalt og misligholdt, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-4. I tillegg kreves det, for de særlige tvangsgrunnlag, at kreditor varsler skyldneren om at tvangsfullbyrdelse vil bli begjært dersom pengekravet ikke blir oppfylt innen to uker, jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18. Dersom skyldneren ikke betaler innen den tidsfrist som angis i varselet, vil det foreligge et særlig tvangsgrunnlag.

Ulike fremgangsmåter
Det finnes andre alternativer til tvangsfullbyrdelse. Kreditor kan for eksempel gå i dialog med skyldneren. I noen tilfeller kan dette gi en raskere løsning. Det kan også avtales løsninger som er tilpasset den enkelte skyldners økonomi, som ulike nedbetalingsplaner. Det er gjerne først der forhandlinger er uønsket eller ikke fører frem, at tvangsfullbyrdelse blir et aktuelt alternativ. I noen tilfeller kan det også være aktuelt å begjære midlertidig sikring av pengekravet, for å motvirke at skyldneren unndrar seg betaling eller kvitter seg med formuesgoder som kan tjene som dekning ved senere tvangsrealisasjon.

Hvordan kreditor kan og bør gå frem for å inndrive et pengekrav – og ikke minst hva som kan være strategisk lurt i de enkelte tilfeller – kan være vanskelig å vurdere. Simonsen Vogt Wiig har advokater med erfaring innen inndrivelse og sikring av gjeld og kan bistå ved behov. Ta gjerne kontakt for en nærmere vurdering.