Tvisten er omtalt på Rett24 hvor forfatter Christian Reusch er intervjuet. Reusch er advokat og partner i Simonsen Vogt Wiig. Han har nær 20 års erfaring fra Regjeringsadvokaten og leder i dag Advokatforeningens lovutvalg for sivilprosess og voldgift. Medforfatter Børge Alsvik er senioradvokat i Simonsen Vogt Wiig. Han har blant annet bakgrunn fra Utenriksdepartementets rettsavdeling, seksjon for traktat-, miljø og havrett.
Hvorfor trekkes Norge inn for ICSID?
Grunnen til at et privat latvisk rederi kan anlegge sak direkte mot Norge, er at Norge og Latvia i 1992 inngikk en avtale om gjensidig beskyttelse av investeringer (en såkalt “BIT”-avtale). Denne avtalen gir private latviske investorer adgang til å anlegge søksmål direkte mot Norge, for eksempel ved diskriminerende tiltak som reduserer verdien på investeringene.
Voldgiftsordningen var historisk sett noe Norge så seg tjent med for unngå at norske investorer måtte føre saker for fremmede domstoler. Norske myndigheter så kanskje ikke for seg at avtalene i noen stor grad kunne bli brukt den andre vegen.
Dette er første gangen det er registrert sak mot Norge for ICSID.
Hvilke uavklarte spørsmål kan komme på spissen i en voldgiftssak?
Investeringen det er snakk om er snøkrabbefiske.
Det latviske rederiet mener at Norge av ulike grunner har etablert et rettsstridig forvaltningsregime for snøkrabbefiske. Blant annet har rederiet anført at Norge bryter likhetsprinsippet i Svalbardtraktaten.
Tvisten mellom det latviske rederiet og norske myndigheter har versert en stund i det norske rettsapparatet. Straffesaken ble avgjort i fjor. Høyesterett i storkammer kom blant annet til at snøkrabbe er en sedentær art som omfattes av kyststatens eksklusive rett til å utnytte naturressursene på kontinentalsokkelen. Høyesterett kom samtidig til at likhetsprinsippet i Svalbardtraktaten verken stengte for at norske myndigheter kunne etablere et system med krav om tillatelse for å fiske snøkrabbe, eller å knytte straff til brudd på dispensasjonskravet.
Før behandlingen i storkammeret traff Høyesterett sitt ankeutvalg en beslutning (HR-2018-1028-U), som inneholdt en sentral avgrensning av tema:
“(…) Behandlingen av spørsmålet om Svalbardtraktatens geografiske virkeområde utstår til det eventuelt blir behov for å ta stilling til det”
Høyesterett tok derfor ikke stilling til det klassiske spørsmålet om Svalbardtraktaten gjelder utenfor territorialgrensen på 12 nautiske mil – som Norge anfører at traktaten ikke gjør – eller om Svalbardtraktaten også gjelder på kontinentalsokkelen og havområdene rundt Svalbard – slik mange andre land gjør gjeldende.
En avklaring av Svalbardtraktatens anvendelse vil naturligvis kunne få konsekvenser blant annet knyttet til forvaltningen av ressursene under havbunnen.
Spørsmålet er om Norge ved 1992-avtalen med Latvia åpnet døren på gløtt for at ICSID kunne vurdere Svalbardtraktatens anvendelse på forvaltningen av naturressursene i havområdene utenfor øygruppen.
Hva kan bli konsekvensene av en avgjørelse under ICSID?
Det klare utgangspunktet er at en voldgiftsavgjørelse under ICSID kun vil avgjøre et erstatningskrav mellom det latviske rederiet og Norge.
ICSID kan verken oppheve norske myndighetshandlinger eller avgjøre med bindende virkning hvordan forvaltningsregimet for snøkrabbe skal praktiseres. Men som ledd i den underliggende prøvingen kan det ikke utelukkes at ICSID vil kunne vurdere Svalbardtraktatens anvendelsesområde, og voldgiftsretten vil kunne komme til at Norge sitt forvaltningsregime av snøkrabbe er (folkerettslig) rettsstridig ekspropriasjon som må kompenseres med full erstatning.
I den grad det er behov for å ta stilling til Svalbardtraktatens virkeområde, kan det derfor neppe være noe til hinder for at ICSID kan gjøre det som en del av de underliggende vurderingene ved avgjørelsen av rettstvisten.
Andre ringvirkninger av en avgjørelse mot Norge?
Det grunnleggende spørsmålet om Svalbardtraktatens geografiske virkeområde er ennå ikke avgjort ved en bindende folkerettslig avgjørelse.
En avgjørelse som berører spørsmål knyttet Svalbardtraktaten, og som er anlagt av private investorer mot Norge for ICSID, vil ikke ha samme rettslige status som en eventuell dom i et stat-mot-stat søksmål anlagt mot Norge i regi av FN-domstolen Den internasjonale domstol (ICJ).
Man kan likevel ikke undervurdere betydningen av en – eller flere – avgjørelser som går mot Norge i regi av ICSID, og som omhandler spørsmål knyttet til Svalbardtraktatens anvendelse.
ICSID er en anerkjent voldgiftsinstitusjon, og uttalelser fra en voldgiftsrett etablert under ICSID vil kunne benyttes politisk.
En eller flere avgjørelser under ICSID vil også kunne bidra til å utfylle rettskildebildet om Svalbardtraktatens anvendelsesområde, som i teorien vil kunne få betydning i en senere stat-mot-stat tvist.