Dette la Høyesterett til grunn i sak HR-2019-1593-U avgjort for to uker siden. Ankeutvalget opphevet lagmannsrettens beslutning om ikke å ta til følge en advokats begjæring om utsatt virkning av et vedtak om tilbakekall av advokatbevilling, jf. domstolloven § 230.
Domstolloven § 230 legger opp til et såkalt “kan”-skjønn, altså at retten “kan beslutte at vedtaket ikke skal ha virkning før det er avsagt dom eller endelig dom foreligger“. Lagmannsretten la til grunn at det ikke var rettskildemessige holdepunkter for at skjønnet var bundet opp på en bestemt måte – i form av at retten skulle foreta en prejudisiell vurdering av gyldigheten av vedtaket om tilbakekall. Dette var Høyesterett uenig i.
Høyesterett sa seg enig i at verken lovbestemmelsen eller forarbeidene gav veiledning om hvilke momenter som måtte trekkes inn i vurderingen av om iverksettelsen av vedtaket skulle utsettes, men poengterte at dette ikke kan innebære at skjønnet er fritt.
Utsatt iverksettelse i slike saker har stor betydning for advokaters muligheter for å fortsette sin advokatvirksomhet. Den rettssikkerhetsmessige betydningen av avgjørelsen tilsa derfor at bakgrunnen for tilbakekallingsvedtaket og sannsynligheten for å nå frem med søksmålet eller anken måtte inngå i vurderingen av utsatt iverksettelse. Sammenhengen med andre deler av regelverket tilsa også samme løsning.