Avtl. § 36 gir en generell hjemmel til å «helt eller delvis» revidere eller sette til side en avtale på grunn av «urimelig» innhold. Mellom profesjonelle er det en svært høy terskel for å revidere avtaler etter avtl. § 36. Stort sett må disse selv ta ansvaret for å ivareta egne interesser. Revisjon etter avtl. § 36 ble imidlertid resultatet i Agder lagmannsretts dom 28. juni 2024, LA-2023-176116. Saken reiser prinsipielle spørsmål om når en profesjonell avtalepart må ta risikoen for at det i ettertid viste seg at han gjorde en «dårlig deal» ved avtaleinngåelsen, og når lojalitetsplikten i kontraktsforhold pålegger motparten å opplyse om dette før avtaleinngåelsen.
Partene i saken var seks personer som hadde bygget opp et selskap sammen over en rekke år. Fire av partnerne valgte å selge sin andel til de to gjenværende. Transaksjonen viste seg senere å lede til konflikt. Oppgjøret ble utsatt flere ganger, og etter hvert fikk også kjøperne overdratt aksjene fra selgerne uten at fullstendig oppgjør hadde skjedd. De to kjøperne solgte så hele selskapet til en investor basert på en høyere verdsettelse enn den som fremgikk av avtalen med de opprinnelige forretningspartnerne, og satt igjen med en betydelig profitt. Dette skjedde etter at forhandlingene med investoren hadde pågått parallelt med avtaleinngåelsen mellom de fire selgerne og de to kjøperne.
Lagmannsretten konkluderte med at kjøperne hadde brutt lojalitetsplikten, og at det var grunn til å revidere avtalen. Det ble lagt vekt på det nære forholdet mellom de tidligere forretningspartnerne, og at de fire selgerne hadde innrettet seg i tillitt til at de to kjøperne representerte også dem overfor investoren. Kjøperne skulle ha forstått at selgerne ikke fullt ut forstod rekkevidden av avtalen de gikk inn på, og hensyntatt dette. Fremgangsmåten var også i strid med det som var grunnleggernes felles formål med å selge selskapet til en ekstern investor: At de alle skulle få betalt for årene med innsats i selskapet. Dette reiser viktige spørsmål om lojalitetspliktens rekkevidde og hvordan profesjonelle parter i en avtale må balansere egne interesser mot en ærlig og rettferdig behandling av motparten.
Avgjørelsen er anket til Høyesterett, som 17. oktober 2024 besluttet at saken skal tas inn til behandling.
Høyesteretts avgjørelse vil få betydning for tolkningen av lojalitetsplikten fremover: I hvor stor grad kan man stole på at forretningspartnere ivaretar dine interesser? Hva må man passe på selv? Saken reiser også spørsmål om hvor langt domstolene skal gå i å sensurere urimelig innhold i avtaler mellom profesjonelle som utvikler seg til å bli mer urimelige enn de var ved avtaleinngåelsen.
Gitt at Høyesterett er enig med lagmannsretten i at det har skjedd et lojalitetsbrudd og at avtalen skal revideres, blir det også interessant å se hvordan Høyesterett vurderer rettsfølgene av dette. Avtl. § 36 gir stor fleksibilitet i hvordan en avtale skal endres dersom retten mener den er urimelig. Lagmannsretten fastsatte et tilleggsvedelag på totalt ca 35 millioner kroner. Dette skulle tilsvare den opprinnelige avtalen mellom partene. Det kan tenkes at Høyesterett ikke er enige i at urimeligheten strekker seg like langt, og derfor fastsetter et annet tilleggsvederlag.
Dette er spørsmål som gjør seg gjeldende i svært mange ulike typer profesjonelle avtaleforhold, og avgjørelsen kan derfor få betydning langt utover denne saken.