Hjem / Innsikt / Kontraktuelle påbud om bruk av tekniske beskyttelsessystemer mot innramming ("framing")

Kontraktuelle påbud om bruk av tekniske beskyttelsessystemer mot innramming ("framing")

Opphaver har kompetanse til å kreve at en lisenshaver (altså noen som har lovlig tilgang til åndsverket) iverksetter tekniske virkemidler for å hindre tredjeparts innramming av lisensiert innhold på eksterne sider. Dette blir praktisk når lisenshaver offentlig tilgjengeliggjør det lisensierte innholdet på en nettside eller lignende.
Various copyright sign on a square paper

EU-domstolen tok stilling til problemstillingen i sak C-392/19 (publisert 9. mars 2021) mellom VG Bild-Kunst and Stiftung Preußischer Kulturbesitz (“SPK”). EU-domstolen konkluderte med at SPKs brudd på VG Bild-Kunsts krav om implementering av tekniske beskyttelsessystemer som motvirker såkalt “innramming på tredjepartssider” er et inngrep i opphavers eksklusive råderett til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten.

Bakgrunn
Man har allerede klare regler som regulerer omgåelse av effektive beskyttelsessystemer som benyttes for å kontrollere tilgjengeliggjøring av åndsverk for allmenheten. Eksempelvis er slik omgåelse eksplisitt forbudt etter åndsverkloven § 99. Det finnes imidlertid ingen lovbestemmelse som positivt regulerer lisenshavers opphavsrettslige forpliktelse til selv å iverksette tekniske beskyttelsessystemer for å forhindre tredjeparters innramming av slikt materiale. Dette får spesielt praktisk relevans der verket forvaltes via avtale- og tvangslisens.

I den aktuelle saken avviste SPK, en tysk kulturminnestiftelse, VG Bild-Kunsts krav om å inngå en lisensavtale for å bruke dets katalogverk. Bakgrunnen for avvisningen var BG Bild-Kunsts krav om at SPK måtte ta i bruk tekniske virkemidler for å begrense tredjeparters mulighet til vise miniatyrbildene på ulisensierte tredjepartssider. SPK mente at vilkåret var urimelig, ettersom det ville medføre vesentlige merkostnader.

Etter tysk lovgivning er rettighetshaverorganisasjoner pålagt (med få unntak) å gi lisens til å bruke forvaltede verk. Lisensen skal gis på rimelige vilkår. Utover det gir ikke den aktuelle lovgivningen (eller de konkrete avtalene) noen veiledning. Tilsvarende regler gjelder i stor grad også i Norge, jf. åndsverkloven § 63 flg.

De relevante rettskildene
Det følger av Europaparlaments- og rådsdirektiv 2001/29/EF av 22. mai 2001 om harmonisering av visse sider ved opphavsrett og beslektede rettigheter i informasjonssamfunnet (opphavsrettsdirektivet) artikkel 3 at

“Medlemsstatene skal fastsette enerett for opphavsmenn til å tillate eller forby overføring til allmennheten av deres verk, over tråd eller trådløst, herunder tilgjengeliggjøring av deres verk for allmennheten på en slik måte at allmennheten kan få tilgang til dem fra et selvvalgt sted og på et selvvalgt tidspunkt.”

Om tekniske beskyttelsessystemer følger det av opphavsrettsdirektivet artikkel 6 første og tredje ledd at:

“Medlemsstatene skal fastsette hensiktsmessig rettslig vern mot omgåelse av ethvert teknisk tiltak, som en person foretar dersom vedkommende vet eller har rimelig grunn til å tro at dette er formålet. […]

I dette direktiv menes med «tekniske tiltak» enhver teknologi, innretning eller komponent som ved normal bruk er beregnet på å hindre eller avgrense handlinger, med hensyn til verk eller andre beskyttede arbeider, som ikke er tillatt av innehaveren av opphavsretten eller en opphavsrettsbeslektet rettighet som fastsatt ved lov eller sui generis-retten fastsatt i direktiv 96/9/EF. Tekniske tiltak skal anses som virkningsfulle når bruken av et beskyttet verk eller et annet beskyttet arbeid kontrolleres av rettighetshaverne ved anvendelse av en tilgangskontroll eller en verneordning, f.eks. kryptering, koding eller annen omgjøring av et verk eller et annet beskyttet arbeid, eller en kopikontrollordning som sikrer at målet om vern nås.”

EU-domstolens vurdering
Det var uomtvistet at SPKs miniatyrbilder stammet fra beskyttede verk, og at katalogrettigheter til verkene var eid av VG Bild-Kunst. Det var også klart at SPK i utgangspunktet hadde rett til å gjøre miniatyrbildene tilgjengelig for allmennheten via egen side. Problemstillingen knyttet seg til VG Bild-Kunst kontraktkrav om SPKs implementering av tekniske beskyttelsessystemer for å sikre at verkene ikke kunne tilgjengeliggjøres på ulisensierte tredjepartssider via såkalt innramming (“framing/embedding”).

Det aktuelle spørsmålet ble dermed om SPKs tilgjengeliggjøring av miniatyrbildene, til tross for VG Bild-Kunsts krav om implementering av tekniske beskyttelsessystemer, utgjorde en selvstendig/sekundær tilgjengeliggjøring for allmenheten, og dermed en krenkelse av VG Bild-Kunsts eksklusive rett.

EU-domstolen veide VG Bild-Kunsts rettigheter opp mot den offentlige interesse, herunder ytrings- og informasjonsfriheten. EU-domstolen har tradisjonelt vært tilbakeholden til å begrense lojal hyperlenking, blant annet for å sikre internettets funksjon ved å muliggjøre utveksling av meninger og informasjon. Innramming går imidlertid langt lengre enn tradisjonell lenking. Det medfører at den ulisensierte tredjepartssiden publiserer selve verket (fremfor en bokstav- og/eller tallenke) på siden.

Innramming utgjør en ny tilgjengeliggjøring for allmenheten. En slik adgang ville vært uforenelig med opphaverens eksklusive råderett. Innramming vanskeliggjør dessuten opphaverens kommersielle utnyttelse av den beskyttede gjenstanden ved lisensiering mot vederlag.

Kommentar
Avgjørelsen bidrar til å avklare et viktig aspekt vedrørende lovligheten av en omdiskutert type lenking av beskyttet åndsverk på internett. For rettighetshavere er avgjørelsen positiv da den gir et ytterligere verktøy for å begrense dissemineringen av åndsverk på nett.

Man skal imidlertid være obs på at bruksbegrensningene som følger av avgjørelsen utelukkende retter seg mot kontraktuelle krav om lisenshavers implementering av tekniske beskyttelsessystemer etter opphavsrettsdirektivet artikkel 6 første og tredje ledd. Det er med andre ord ikke anledning til å begrense bruken via andre metoder, eksempelvis kontrakt. Dette er primært for å ivareta de individuelle brukernes interesser, som (uten tekniske beskyttelsessystemer) vil kunne ha vanskeligheter med å vurdere om opphaveren hadde til hensikt å motsette seg innrammingen av det aktuelle åndsverket.