Statens inngrep i forbindelse med koronakrisen kan utløse en handleplikt for staten for å ivareta den økonomiske rettssikkerheten.

Korona og økonomisk rettssikkerhet for små og mellomstore bedrifter

| Innsikt

Mange små og mellomstore bedrifter er pålagt næringsforbud som følge av smitteverntiltakene. Den økonomiske rettssikkerheten til disse bedriftene har så langt vært lite påaktet. I foreløpig utgave til Prop. 67 S (2019-2020) om økonomiske tiltak i møte med virusutbruddet, varsler Regjeringen blant annet en kompensasjonsordning for virksomheter med stort inntektsbortfall som følge av virusutbruddet.

Link til Prop. 67 S (2019-2020)

Staten har handleplikt

Myndighetene har pålagt en rekke bedrifter driftsstans som følge av smittesituasjonen. Dette rammer direkte mange små og mellomstore bedrifter i næringer som tannlege, fysioterapi, kultur, optikere og frisører. Andre næringer rammes indirekte. Fellesnevneren er at en rekke små og mellomstore bedrifter er rammet plutselig og hardt av fullstendig eller betydelig omsetningssvikt.

De omfattende påleggene kan føre til en rekke konkurser blant små og mellomstore bedrifter, som kan gi varige økonomiske tap. Den såkalte «dugnaden» mot korona innebærer så langt en sterk grad av økonomisk skjevfordeling hvor særlig små og mellomstore bedrifter rammes hardt. For eksempel kan ikke det offentlige gå konkurs og ingen offentlige ansatte blir permittert.

Vi har ingen grunn til å kritisere se statlige påleggene om driftsstans som er begrunnet i smittevernhensyn og som kommer alle i samfunnet til gode. Inngrepene er imidlertid sterkt inngripende i de økonomiske rettighetene til små og mellomstore bedrifter.

Dette kan utløse en handleplikt for staten for å ivareta den økonomiske rettssikkerheten.

Økonomisk rettssikkerhet

Også i krisetider har staten plikt til å sørge for å ivare den økonomiske rettssikkerheten til små og mellomstore bedrifter.

Høsten 2019 dreide debatten seg om hvordan pelsdyrnæringen skulle kompenseres etter vedtak om legge ned næringen. Se for eksempel tidligere høyesterettsdommer Karl Arne Utgård sitt innlegg i Nationen om forholdet til Grunnloven og menneskerettighetene.

Situasjonen i dag er ytterst kritisk for langt flere næringer og et stort antall bedrifter. Selv om myndighetenes pålegg om smittevern ikke er ment å være varige, er det overhengende fare for varige økonomiske tap som følge av oppbud eller konkurser med mindre bedriftene mottar snarlig og tilstrekkelig hjelp av samfunnet.

Statens handleplikt ovenfor denne gruppen må tilfredsstille visse rettslige grunnkrav.

Et spørsmål er om de små og mellomstore bedriftene som har fått pålegg om driftsstans bør stilles i en særskilt erstatningsrettslig posisjon. Prinsipper utledet fra Grunnloven § 105 kan etter omstendighetene kan gi krav på individuell erstatning når myndighetene pålegger sterke rådighetsbegrensninger på vegne av alle i samfunnet. I «Statsforfatningen i Norge» av Johs. Andenæs og Arne Fliflet, 2017, i kapitlet «Konstitusjonelle og andre rettslige skranker for statens myndighet – menneskerettighetene«, oppsummeres rettstilstanden slik:

Ut fra den rettspraksis som nå foreligger om rådighetsbegrensninger, må det kunne slås fast at «det ikke er tilstrekkelig for at det offentlige skal bli erstatningsansvarlig, at det dreier seg om et vesentlig inngrep.» Det må også kreves at «inngrepet er av en slik karakter at det ut fra en helhetsvurdering vil være sterkt urimelig om inngrepet skal tåles.

Tilsvarende må det sees hen til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen EMK P1-1 når enkelte grupper i samfunnet blir så hardt og plutselig rammet av myndighetens inngrep. Menneskerettighetskonvensjonen beskytter mot individuell og overdreven byrde, og skal ivareta en fair balance. Dette gjelder også i krisesituasjoner.

Som direktør Adele Matheson Mestad ved Norges institusjon for menneskerettigheter, må også ethvert inngrep i menneskerettighetene være nødvendig – men også forholdsmessig.

Det kan derfor argumenteres for at staten har plikt til handle for å unngå at den «økonomiske dugnaden» rammer enkelte næringer og bedrifter skjevt og urimelig sterkt.

Den foreløpige utgaven til Prop. 67 S (2019-2020) synes å være et fornuftig svar på denne handleplikten, som må konkretiseres nærmere.

Vurdering av utkast til kompensasjonsordning (Prop 67 S (2019-2020)

Myndighetene og arbeidslivsorganisasjonene arbeider med detaljene i kompensasjonsordningen, som vil bli presentert de kommende dagene – sannsynligvis 3. april 2020.

Hovedtrekk i det foreløpige forslaget er:

  • Det etableres en ny, omfattende ordning med kontantstøtte til foretak som er sterkt rammet av smitteverntiltakene. De relevante næringene for ordningen er de som har fått «sterkt redusert omsetning som følge av virusutbruddet og smitteverntiltakene, enten direkte eller indirekte».
  • Målet for ordningen er å holde flere virksomheter «flytende og utenfor konkurs»
  • Ordningen skal legge til rette for rask saksbehandling og utbetaling
  • Ordningen skal være målrettet og rette seg mot bedrifter som har «vesentlig omsetningsfall»
  • Kompensasjonsbeløpet skal kun dekke «uunngåelige faste utgifter». Som eksempel nevnes husleie, renter på netto gjeld som er tatt opp før inntektsbortfallet inntraff, utgifter til leie av utstyr som ikke kan sies opp uten vesentlig kostnad, enkelte forsikringer og utgifter til regnskapsføring
  • Virksomheter som har måttet legge ned sin drift som følge av statlig vedtak, skal få høyere kompensasjon
  • Kun «ellers levedyktige foretak» skal omfattes av ordningen. Selskaper som var under avvikling eller ikke hadde aktivitet før smitteutbruddet omfattes ikke.
  • Ordningen er avgrenset mot en rekke næringer som blant annet oljevirksomhet og utenriks sjøfart.

Kommentarer:

Vårt inntrykk er at ordningen vil kunne bidra til å ivareta den økonomiske rettssikkerheten til små og mellomstore bedrifter som rammes hardest av smitteverntiltakene. Poenget med tiltakene er å sørge for balanse og utjamning i den «økonomiske dugnaden» – som hittil har rammet enkelte aktører i det private næringslivet skjevt og hardt.

Formålet med ordningen er å «holde flere virksomheter flytende og utenfor konkurs» i en midlertidig fase. Dette vil kunne bidra til å unngå varige tap.

Ordningen legger ellers opp til en modell for kompensasjon som kan karakteriseres som en søknadsbasert, individuell erstatningsordning, men som bygger på stor grad av standardisering. Det legges også opp til rask og enkel saksbehandling. Tilnærmingen kan gi uheldige utslag i enkelttilfeller, men etter omstendighetene virker det hensiktsmessig og forsvarlig å prioritere rask saksbehandling og raske utbetalinger.

Kontantstøtten gjelder kun nærmere bestemte utgifter, som foreløpig betegnes som «unngåelige utgifter«. Dette innebærer blant annet at inntektstap, produksjonstap mv. ikke skal erstattes. Innehaverens egen inntekt blir ikke kompensert ved dette. Videre er det ikke lagt opp til full erstatning, men det er lagt opp til at «andeler» av de uunngåelige utgiftene skal erstattes.

Det normale ved erstatningsutmåling er at den skal være individuell og gi full erstatning for alle tapsposter – altså at skadelidte skal settes i samme stilling som om inngrepene ikke hadde funnet sted. I dagens situasjon skyldes imidlertid ikke omsetningsbortfallet bare direkte eller indirekte virkninger av myndighetenes pålegg om smitteverntiltak, situasjonen er mer sammensatt. En sjablonmessig kompensasjon basert på ideen om å «holde flere virksomheter flytende og utenfor konkurs» i en midlertidig fase virker derfor fornuftig og hensiktsmessig – og praktisk gjennomførbar.

Ordningen vil kunne bidra til å unngå et ras av konkurser og varige tap som er det sentrale. I en slik ordning vil også de små og mellomstore bedriftene bidra til den «økonomiske dugnaden», men innenfor rimelighetens grenser.

Det er etter vårt syn spesielt de små og mellomstore bedriftene som har fått direkte pålegg om driftsstans som står i en særstilling når det gjelder økonomiske rettigheter. Det virker da klokt at det i forslaget understrekes at det «tas sikte på at virksomheter som har måttet legge ned sin drift som følge av statlig vedtak, skal få høyere kompensasjon«.

Det er også en rekke bedrifter som rammes mer indirekte av påleggene, for eksempel som følge av at sesonginntjeningen forsvinner. Uten noen grad av kompensasjon også av inntektsbortfall for enkelte bedrifter, kan det ikke utelukkes at det vil kunne oppstå økonomiske rettssikkerhetsspørsmål.

I et rettssikkerhetsperspektiv bør det også legges til rette for adgang til konkret og individuell vurdering som et sikkerhetsnett, for å unngå at bedrifter utilsiktet faller helt gjennom i den ordningen som etableres.

Det vil bli interessant å følge den nærmere konkretiseringen av forslaget i dagene som kommer, og om ordningen faktisk virker slik at de små og mellomstore bedriftene holdes «flytende og utenfor konkurs«.