Utgangspunktet for foretaksstraff
I relasjon til den tidligere bestemmelsen om foretaksstraff nedfelt i straffeloven av 1902 § 48 a, var det mye diskutert om hvorvidt det faktisk forelå et subjektivt skyldkrav i bestemmelsen. I forarbeidene til den nye straffeloven § 27 ble dette inngående diskutert, hvorpå det i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) s. 242 ble gitt klart uttrykk for at den nye bestemmelsen ikke skulle ha et slikt krav til subjektiv skyld. Den legislative begrunnelsen for dette var i stor grad straffebudets effektivitet, samt rettstekniske og prosessøkonomiske hensyn. Straffeloven § 27 ble etter dette lydende:
Når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av et foretak, kan foretaket straffes. Det gjelder selv om ingen enkeltperson har utvist skyld eller har skyldevne etter § 20.
Dette medførte at et foretak kunne straffes selv om det ikke kunne bevises at en enkeltperson som hadde handlet på vegne av selskapet hadde utvist den nødvendige skyld. Etter ordlyden ville dermed et selskap kunne holdes strafferettslig ansvarlig for såkalte anonyme feil og kumulative feil.
En slik forståelse ble lagt til grunn og opprettholdt i underettspraksis og blant annet Høyesterettsavgjørelsen inntatt i Rt. 2007 s. 1684. En gjennomgang av rettspraksis både i relasjon til den gamle og nye bestemmelsen, viser tydelig at en rekke selskaper ble ilagt foretaksstraff for såkalte kumulative feil, herunder at den straffbare handlingen ble begått av f.eks flere ledd, uten at en enkelt person har utvist tilstrekkelig skyld.
I etterkant av den europeiske menneskerettsdomstols (EMDs) storkammerdom av 28. juni 2018 G.I.E.M. S.r.l. med flere mot Italia, ble det reist spørsmål blant enkelte teoretikere om hvorvidt avgjørelsen medførte at man ikke kunne anvende foretaksstraff uten at det samtidig kunne bevises skyld hos enkeltpersoner som handlet på vegne av foretaket. Dette spørsmålet kom på spissen i Høyesterett sin avgjørelse av 15. april 2021 (HR-2021-797-A).
Bakgrunnen for saken og Høyesteretts vurdering
En daglig leder i et norsk aksjeselskap hadde ikke oppholds- og arbeidstillatelse i Norge. Spørsmålet var dermed om det norske aksjeselskapet kunne ilegges foretaksstraff for å ha brukt vedkommende arbeidskraft når det ikke forelå en oppholds- og arbeidstillatelse i Norge, jf. straffeloven § 28, jf. § 27, jf. utlendingsloven § 108, tredje ledd, bokstav a.
Det ble utferdiget forelegg mot aksjeselskapet for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a. Aksjeselskapet vedtok ikke forelegget, og saken ble derfor oversendt tingretten for pådømmelse. I tingretten ble aksjeselskapet frifunnet, mens lagmannsretten dømte selskapet til å betale en bot stor kroner 250 000. Saken ble anket til Høyesterett og et av spørsmålene til behandling var hvorvidt det objektive ansvaret var forenlig med straffebegrepet i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 nr. 2 og artikkel 7, slik det var fastlagt i ovennevnte dom fra den europeiske menneskerettsdomstolen, jf. EMD-2006-1828.
Høyesterett konkluderte med at det ikke var forenlig med EMK å opprettholde et slikt rent objektiv ansvar, og viste til uttalelser i storkammerdommen fra EMD som tilsa at det måtte foreligge en “intellektuell link” eller “mental link” mellom handlingen og de faktiske omstendighetene som statuerer straffeansvaret.
Betydningen av ovennevnte er at bestemmelsen om foretaksstraff ikke kan anvendes etter sin ordlyd, og noen i foretaket må følgelig ha utvist skyld før bestemmelsen kan anvendes. Dermed vil det ikke være rom for å straffe et foretak for kumulative feil. Høyesterett presiserte også at det var tilstrekkelig med alminnelig uaktsomhet, og dette selv der straffebestemmelsen i den relevante lovgivningen krevde grov uaktsomhet eller fortsett.
I saken ble daglig leder uansett ilagt bot ettersom Høyesterett fant at vedkommende hadde handlet uaktsom. Boten ble fastsatt til kroner 30 000 som var beløpet nedfelt i forelegget. I den forbindelse uttalte Høyesterett at selv om påtalemyndigheten ikke formelt var bundet av foreleggets beløp, måtte de i alle fall som et utgangspunkt være avskåret fra å fravike det beløpet som ble varslet i forelegget.
Høyesterett uttaler seg dermed også generelt om straffeutmålingen i foreleggssaker som er av betydning.
Avgjørelsen er prinsipielt meget viktig for selskaper, da kravet til kontroll og tilsyn blir stadig større, og derunder også fallgropene for manglende overholdelse av offentlige krav. Ettersom foretaksstraff som regel blir ilagt selskaper i form av forelegg som selskapet kan velge å vedta eller ikke vedta, kan det være av stor betydning at selskapet er klar over skyldkravet før forelegget vedtas eller ikke.