Bakgrunnen er at UK i folkeavstemning valgte å tre ut av EU (uten at det da var angitt noe om vilkår og ordninger til erstatning av EU-traktaten). Daværende statsminister May utløste uttreden ved å avgi erklæring om uttreden i medhold av EU-traktaten art. 50, riktignok først etter at høyesterett (mot statsministerens ønske) fastslo at parlamentet først måtte gi statsministeren fullmakt til det (hvilket parlamentet gjorde, på det daværende tidspunkt så det ut som statsministeren ville fremlegge forslag til avtale om ordnet uttreden med overgangsordninger).
Senere har ny statsminister Boris Johnson overtatt, og vil ikke godta den uttredenavtale May fremforhandlet og som EU godtar, men som er avvist i parlamentet av fraksjoner med forskjellige begrunnelser, men som sammen utgjør en majoritet. Johnson har uttalt at når oppsigelsestiden er utløpt, 31.10.19, vil EU-avtalen opphøre for UK, uansett om det foreligger noen ny avtale (s.k. “hard Brexit”) dvs. uten noen avtale om handels- og annet samkvem (ut over GATT-reglene). Selv om flertallet tidligere stemte mot den avtale May fremforhandlet, antas det at det var fordi de hadde håp om en bedre avtale, og at dersom alternativet er hard Brexit vil nok snu til å velge en annen løsning.
Johnson har som kjent tatt et grep for å unngå at parlamentet griper inn i hans plan om å tre ut av EU 31.10 med eller uten avtale. Han har bedt dronningen (utøvende myndighet som konstitusjonell monark) om å “prorogere” parlamentet, dvs. stanse all parlaments-behandling av saker. Dette er årlig fast praksis i UK for å gi dronningen anledning til å åpne ny sesjon med (budsjett)tale og ofte også for å gi tid til å holde partikongresser. Det spesielle i år er at prorogation-perioden er lang (24 dager) og derved stanser all virksomhet i parlamentet fra 10 september til 14 oktober.
Lovligheten av å gjøre prorogation-perioden så lang, som av kritikerne anføres begrunnet av å unngå debatt og alternativ løsning om Brexit, er nå kjent ugyldig av høyesterett.
Kunne noe tilsvarende skjedd i Norge, hvis man først hadde gitt notis om oppsigelse av en traktat? Det første spørsmål er om regjeringen egenhendig kan si opp en traktat. Grl. § 26 angir at “Traktatar om særleg viktige saker blir fyrst bindande når Stortinget har gjeve samtykke til det”. Det bør vel da tilsvarende gjelde oppsigelse av traktater. Og – som anført i saken i UK – når en rekke lover vedtatt av stortinget bygger på en traktat, er det ulogisk at stortingets lovgivningskompetanse skulle kunne fjernes ved regjeringens oppsigelse av traktaten.
Vi har ikke noe direkte tilsvarende prorogation i Norge, men etter Grl. § 68 trer Stortinget sammen første hverdag i oktober. Behovet for å forberede trontalen (anført av Johnson som begrunnelse for lang prorogation) utgjør ikke blant de meget begrensede unntakgrunner bestemmelsen angir. Stortingsperioden avsluttes når Stortinget – ikke regjeringen – beslutter det, senest siste hverdag i september, jf. Grl. § 80. En regjering kan derfor ikke sette Stortinget ut av spill på slik måte.
Det har også vært pekt på at Johnson mangler politisk legitimitet: etter at May valgte å gå av er han valgt etter interne avstemminger i parti-gruppen i parlamentet og til slutt av kun ca. 160 000 Tory-party partimedlemmer.
Men det samme kunne skje i Norge: når en statsminister velger å søke avskjed er det vanlig at han/hun gir råd til Kongen om utpeking av sin etterfølger. Det er ingen krav om valg eller kvalifikasjoner, og vedkommende som foreslås behøver ikke være valgt som stortingsrepresentant. Konstitusjonell sedvane tilsier at Kongen følger rådet. Norges statsminister har derfor like liten “politisk legitimitet” som UKs, kanskje mindre ved at det er mindre formell utvelgelsesprosess internt i partiet. Men for begge land gjelder at den utpekte statsminister, og hans regjering, kan måtte gå av om de får mistillitsvotum mot seg i nasjonalforsamlingen.
Johnsons siste grep var å søke nyvalg før utmeldelsesdatoen, i håp om et forsterket flertall. Men UK, som ellers har oppløsningsrett for parlamentet i perioden, har innført begrensning i slik rett når statsministeren ikke søker avgang for seg, med mindre det foreligge kvalifisert flertall (som mindretallet ikke vil gi ham før Brexit er avklart). I Norge er det ikke noen oppløsningsrett, så en regjering som sliter med stortingsflertallet må søke koalisjoner innen de eksisterende stortingsgrupper til neste regulære valg.