Netteiers erstatningsansvar for brudd på tilknytningsplikten etter energiloven § 3-4 a

| Innsikt

I et forsøk på å sikre bedre koordinering i energisektoren ble det i 2010 innført en tilknytningsplikt for nettselskaper som pålegger dem å knytte kraftproduksjon til nettet. Ved brudd på plikten risikerer kraftprodusenter å lide et økonomisk tap, og dette skaper behov for å plassere bestemmelsen i en erstatningsrettslig kontekst. Det er lite veiledning å hente i energilovens regulering eller forarbeider, og i mangel på nærmere regulering blir mer generelle retningslinjer utledet av høyesterettspraksis en sentral kilde.

1. Innledning

1.1 Tema og problemstilling

Tema for artikkelen er om brudd på tilknytningsplikten etter energiloven § 3-4 a kan gi grunnlag for et erstatningskrav fra kraftprodusentene mot nettselskapene.[1] Dette reiser flere spørsmål: Kan det etableres et objektivt ansvar ved brudd på plikten, eller må ansvar baseres på alminnelig uaktsomhetsansvar? Dersom ansvaret må baseres på uaktsomhet – hvilken betydning har tilknytningsplikten som handlingsnorm for fastleggelsen av nettselskapenes ansvar? Spørsmålene forutsetter samtidig en drøftelse av om et inntektstap ved brudd på plikten utgjør en erstatningsrettslig vernet interesse.

Energiloven § 3-4 a første ledd fastsetter at

 «[a]lle som innehar konsesjoner for nettanlegg etter dette kapittel, har plikt til å tilknytte nye anlegg for produksjon av elektrisk energi og om nødvendig investere i nettanlegg».

Plikten etter enl. § 3-4 a retter seg mot nettselskapene, og pålegger dem å gi kraftprodusentene tilknytning til kraftnettet. Dette omtales som tilknytningsplikten.

Tilknytningsplikten er videre presisert i § 3-3 i forskrift om nettregulering og energimarkedet (NEM-forskriften).[2] Dersom det ikke er driftsmessig forsvarlig å gi tilknytning til eksisterende nett, innebærer tilknytningsplikten etter NEM § 3-3 at alle berørte konsesjonærer må utrede, søke konsesjon og gjennomføre nødvendige investeringer i sine nett for å kunne gi tilknytning, uten ugrunnet opphold.

Hverken loven eller forarbeidene til enl. § 3-4 a drøfter spørsmålet om et brudd på bestemmelsen kan føre til et erstatningsansvar for netteier. Spørsmålet er behandlet i tingrettsdommen TALST-2014-79595, som har beskjeden vekt som rettskilde. Helgeland Kraft AS ble her funnet erstatningsansvarlig overfor utbyggeren av et småkraftverk etter å ha brutt tilknytningsplikten. Det er likevel et behov for å konkretisere pliktens erstatningsrettslige betydning, og fremstillingens mål er å være et bidrag til dette.

Les hele artikkelen her: Netteiers erstatningsansvar for brudd på tilknytningsplikten etter energiloven § 3-4 a

 

[1] Lov 29. juni 1990 nr. 50 om produksjon, omforming, overføring, omsetning, fordeling og bruk av energi m.m. (enl.).

[2] Forskrift 24. oktober 2019 nr. 1413 om nettregulering og energimarked.

 

Artikkelen ble publisert første gang i Tidsskrift for erstatningsrett, forsikringsrett og trygderett01 / 2021 (Volum 18)