Sakens bakgrunn
Seks gründere hadde over en rekke år sammen bygget opp selskapet Red Rock AS, som de eide sammen via sine holdingselskaper. I 2017 solgte fire av gründerne («selgerne») til sammen cirka 45,5 % av aksjene til de to øvrige («kjøperne»), for nærmere 41 millioner kroner, til en verdsettelse av hele selskapet til 90 millioner kroner. Bakgrunnen for salget var å legge til rette for et salg av selskapet til en ekstern investor, med et felles formål om at alle gründerne skulle få betalt for sin andel av den felles innsatsen i årene som var gått.
Aksjene skulle i utgangspunktet overdras samtidig som kjøpesummen ble betalt. Da kjøperne ikke klarte å finansiere kjøpesummen, ble det i desember 2017 avtalt at aksjene skulle overdras på selgerkreditt mot pant i aksjene og løpende 4 % rente. Selgerne trådte også ut av selskapets styre. Det ble i årene etterpå gitt flere betalingsutsettelser. Den 30. juni 2021, i forbindelse med kjøpernes forhandlinger med en utenlandsk ekstern investor om kapitaltilførsel og aksjesalg, ble det inngått en oppgjørsavtale med selgerne som reduserte prisen til 30 % av det opprinnelig avtale, til ca. cirka 12,3 millioner kroner, og frafall av avtalte renter. Dette skjedde uten at kjøperne hadde informert selgerne om at diskusjonene med investor bygget på en verdsettelse av selskapet (etter en kapitalforhøyelse på 50 millioner) til 175 millioner. Kort tid etter inngikk kjøperne avtale om salg av hele selskapet til investoren for 180 millioner, hvorav 94,5 millioner i kontantvederlag og aksjer for 67,5 millioner.
Spørsmålet for Høyesterett var om oppgjørsavtalen fra 2021 var «urimelig» og i strid med avtaleloven § 36, eller alternativt om den var inngått i strid med «redelighet og god tro» og i strid med avtaleloven § 33. Høyesterett kom til at avtalen var «urimelig» og i strid med § 36, og tok derfor ikke stilling til § 33.
Rettslige utgangspunkter etter avtaleloven § 36
I dommen gjentok Høyesterett flere kjente rettslige utgangspunkter ved anvendelsen av avtaleloven § 36. Blant annet nevnes at det ikke i seg selv er et argument for lemping at en av partene har gjort en dårlig forretning, og at avtaleloven § 36 ikke kan anvendes for å avhjelpe at risikoen slår til der en part har tatt en kalkulert risiko. Derimot vil det tale for lemping dersom løftemottaker ikke har oppfylt opplysningsplikten. Det kreves imidlertid at opplysningssvikten har virket inn på avtalen.
I tillegg kom Høyesterett med viktige avklaringer når det gjelder betydningen av partenes profesjonalitet. I tidligere høyesterettspraksis har det blitt uttalt at det skal svært mye til for å tilsidesette kontraktsvilkår mellom profesjonelle parter, og da særlig dersom det etterfølgende forhold har ledet til at avtalen er blitt urimelig for en av partene. Dette utgangspunktet opprettholdes, men Høyesterett nyanserer dette betydelig ved å legge opp til en konkret vurdering av partenes profesjonalitet, ut fra «en skala der terskelen for revisjon etter § 36 vil stige i takt med partenes økende profesjonalitet, og … listen ligger høyest der partene rår over toppekspertise.» Videre så er det, også mellom profesjonelle, relevant å se hen til styrkeforholdet mellom partene: «… om de er likeverdige, eller om den ene part som følge av sin stilling, sine ressurser eller sin kunnskap har særlige muligheter til å utforme kontraktsvilkårene til sin fordel.»
Høyesteretts rimelighetsvurdering
I den konkrete vurderingen av om avtalen skulle lempes, så Høyesterett hen til bakgrunnen for avtalen, partenes stilling, forholdene ved avtaleinngåelsen, samt de senere inntrådte forhold.
Høyesterett fant at bakgrunnen for avtalen var et felles formål om salg av selskapet slik at alle gründerne skulle få betalt for sin innsats, hvilket ga kjøperne en skjerpet kontraktsrettslig lojalitetsplikt.
Ved vurderingen av partenes profesjonalitet så Høyesterett hen til eiernes – gründernes – kompetanse, ettersom det dreide seg om holdingselskaper uten ansatte, som i forhandlingene var representert av eierne. Høyesterett fant at eierne ikke var profesjonelle investorer, med variabel økonomisk og juridisk kompetanse. Det sentrale mht. partenes stilling var imidlertid at det mellom partene var store forskjeller mht. informasjon og mulighet for å påvirke avtalevilkårene. Det ble da særlig vist til at selgerne trådte ut av styret i Red Rock ifm. salget av aksjene og ikke hadde noe innsyn eller innflytelse i forhandlingene med investoren. Kjøperne deltok derimot i forhandlingene, og var gjennom sine selskaper bistått av finansielle og juridiske rådgivere, og det var deres advokat som utformet oppgjørsavtalen. Kjøperne hadde derfor hatt særlige muligheter til å utforme avtalevilkårene til sin fordel.
Høyesterett fant videre at det forelå en opplysningssvikt som hadde virket inn på avtalens innhold. Det ble særlig vist til at selgerne ifm. oppgjørsavtalen hadde blitt gjort kjent med at ekstern investor vurderte en kapitaltilførsel på 50 millioner kroner og kjøp av noen aksjer. Kjøperne hadde derimot ikke informert om at tegningskursen var basert på en verdi på selskapet etter kapitalforhøyelsen for 175 millioner. Tvert imot fant Høyesterett at kjøperne hadde kommunisert til selgerne at selskapet var vesentlig mindre verdt enn 90 millioner, og at det var nødvendig med kapitaltilførsel for å unngå konkurs. Det ble også kommunisert at det var en nødvendig forutsetning for å få en investor til å investere, at avtalen om selgerkreditt ble endret. Høyesterett fant at opplysningen om at forhandlingene med investoren var basert på en verdi på selskapet etter kapitalforhøyelsen på 175 millioner, ville påvirket selgernes valg om å akseptere en reduksjon av kjøpesummen til 30 % av det opprinnelig avtalte – som bygget på en selskapsverdi på 90 millioner.
Kjøperne anførte for Høyesterett at selgerne hadde tilstrekkelig informasjon til å forstå at selskapet var tillagt en verdi som oversteg selgerkreditten, og at selgerne tok en bevisst risiko ved ikke å få avklart tegningskursen, samt at de kunne stilt spørsmål til kjøperne og til kjøpernes advokat. De ble imidlertid ikke hørt med dette, og det ble blant annet vist til at det forelå et velbegrunnet tillitsforhold mellom partene, hvor selgerne stolte fullt og helt på kjøperne og det de sa, samt hadde full tillit til at kjøperne forhandlet overfor investoren på vegne av dem alle.
Høyesterett så også hen til de senere inntrådte forholdene, hvor selskapet rent faktisk ble solgt til investoren for 180 millioner kroner, hvorav 94,5 millioner i kontanter og 67,5 millioner i aksjer, mens de fire selgerne kun fikk i underkant av 12,3 millioner.
Samlet sett fant Høyesterett at avtalen var «urimelig» og i strid med avtaleloven § 36. Etter en konkret vurdering fant Høyesterett at avtalen skulle settes til side i sin helhet, slik at partene har krav på oppgjør i samsvar med aksjekjøpsavtalen, dvs. i underkant av 41 millioner (minus allerede utbetalt kjøpesum), med tillegg av 4 prosent rente i perioden januar 2018 – november 2021.
Avklaringer fra Høyesterett
Dommen gir viktige avklaringer ved anvendelsen av avtaleloven § 36 mellom profesjonelle parter, og viser i tillegg betydningen lojalitetsplikten mellom partene kan få ved anvendelsen av avtaleloven § 36. Avgjørelsen viser at formålet med avtalen og relasjonen mellom partene, etter omstendighetene kan medføre sterke og beskyttelsesverdige forventninger om lojalitet mellom partene, som igjen kan gi seg utslag i en streng opplysningsplikt.
Advokat (H) Christian H. P. Reusch i Simonsen Vogt Wiig prosederte saken til de fire selgerne for Høyesterett, med bistand fra advokatene Håkon Høysæter Lyngbø og Ida Werenskiold.