Høyesterett skal på nyåret behandle Borgarting lagmannsretts dom av 23.04.2023[1], som gjelder tvist mellom Oslo kommune og NCC om sluttoppgjøret etter totalentreprise (NS 8407) for bygging av Nye Jordal Amfi.
Borgarting lagmannsrett avviklet saken over 29 rettsdager høsten 2023, og dømte Oslo kommune til å betale kr. 171 millioner kroner, omtrent halvparten av totalentreprenørens krav.
De sentrale tvistetema i saken er:
- NCC hevdet at det forelå en alminnelig reklamasjonsplikt, dvs. at byggherre måtte varsle fortløpende om det var innsigelser (knyttet til påstand om urasjonell utførelse). Lagmannsretten konkluderte med at det ikke foreligger en slik løpende reklamasjonsplikt med preklusjonsvirkning.
- Et sentralt tvistepunkt er knyttet til sluttfristen. Opprinnelig avtalt sluttfrist var 01.09.18. NCC mente det var grunnlag for mer enn 2 års fristforlengelse, og påberopte en lang rekke forhold; forsinket rammetillatelse, endrede forutsetninger knyttet til grunnforhold (lengde til fjell samt plasseringen av Hovinkulverten), økt omfang vinterarbeid, korona-forhold, samt diverse endringer og andre forhold byggherren svarer for. Byggherren aksepterte fristforlengelse til 01.09.19. Overlevering skjedde 11.09.20. Lagmannsretten fant grunnlag for fristforlengelse til 26.06.20. Lagmannsretten viste bl.a. til HAB-dommen[2], og påpekte at
«et krav om fristforlengelse må underbygges kvalitativt og kvantitativt… Det er entreprenøren, særlig i totalentreprise, som er i klart best posisjon til å sikre bevis under prosjektets gang for å underbygge og dokumentere virkningene av et byggherreforhold.»
Illustrasjonsbilde av Nye Jordal Amfi, hentet fra lagmannsrettens dom LB-2022-176713ASD-BORG
Alle de påberopte grunnlag for forsinkelse ble vurdert ut fra dette prinsipp. For enkelte forhold må det naturligvis bli sterkt skjønnsmessig, f.eks. konsekvensene av påberopte korona-relaterte forhold, men også her må entreprenøren i rimelig omfang være så konkret som det er mulig.
- Det var i tilknytning til tvist om dagmulkt tvist om byggherre kunne nekte delovertakelse av tekniske anlegg. Lagmannsrettens flertall kom til at byggherren ikke hadde rett til å nekte å overta.
- NCC krevde erstatning for økte administrasjonskostnader pga. forlenget byggetid, regulering av (øvrig) rigg og drift, økte forsikringskostnader, LPS, forseringskostnader m.m. For LPS-tvisten var spørsmålet om det var den generelle LPS-bestemmelsen i NS 8407 pkt. 26.2 eller endringsbestemmelsen i pkt. 34.1 som regulerte forholdet. Lagmannsretten konkluderte med at endringsbestemmelsen kom til anvendelse.
- Lagmannsretten fant at grunnforholdene var dårligere enn NCC hadde grunn til å regne med i forhold til de opplysninger NCC var meddelt da de innga tilbud, herunder at NCC ikke hadde forsømt sine plikter til å innhente supplerende informasjon.
- Et interessant krav er NCCs krav om økte enhetspriser for endringsarbeid utover 15%- grensen i NS 8407 pkt. 31.1. Lagmannsretten kom til at det her ikke var avtalt pris for endringsarbeider over 15%-grensen, og at det da må være «gjengs pris» som gjelder (dommen side 150). og ga NCC erstatning på 13,5 millioner kroner for differansen mellom tilbudte enhetspriser og «gjengs pris».
- NCCs krav omfattet betydelige forsinkelsesrenter. Det var en særskilt regulering av dette i kontrakten, og et spørsmål om denne var i strid med forsinkelsesrenteloven § 2b og EU-direktiv 2011/7/EU. Lagmannsretten fant at bare en mindre del av kravet på forsinkelsesrenter var berettiget.
Høyesterett har henvist både anke og avledet anke til Høyesterett, og Høyesterett angir ifb. med henvisningen at ankesaken «særlig gjelder spørsmål om den maksimale grensen for endringsarbeider og krav om forsinkelsesrenter».
[1] 22-176713ASD-BORG-1727688106.pdf (dialogapi.no)
[2] Høyesteretts dom HR-2019-1225-A