Bakgrunn
Et knapt år før selskapet gikk konkurs, pantsatte Bergen Bunkers AS (heretter “Bergen Bunkers”) sine kundefordringer som sikkerhet for et låneopptak hos et banksyndikat hvor ING Bank N.V. (heretter “ING”) var agent. Pantsettelsen skjedde som ledd i finansieringen av et internasjonalt konsern med det danske selskapet O.W. Bunker & Trading A/S (heretter “OWB”) som konsernspiss og norske Bergen Bunkers som ett av flere datterselskaper.
Både låneavtalen, avtalen om pantsettelse av fordringer og leveringsavtalene, som de pantsatte fordringene sprang ut i fra, var underlagt engelsk rett. Etter at det ble åpnet konkurs i Bergen Bunkers, oppstod det tvist mellom konkursboet og panthaver ING om pantsettelsens gyldighet og hvorvidt ING hadde rettsvern for pantsettelsen overfor konkursboet. Bakgrunnen for tvisten var at det ikke var etablert rettsvern for fordringspantet ved tinglysing i Løsøreregisteret, men i stedet ved en melding sendt pr e-post til kundene samtidig med at sikkerhetsavtalen ble inngått.
I første omgang ble det et spørsmål om jurisdiksjon og lovvalg. Høyesterett slo fast i sak HR-2017-1297-A at saken skulle avgjøres av norske domstoler og at spørsmålet skulle løses etter norsk rett.
De materielle spørsmålene i saken ble først behandlet av Oslo tingrett, som i dom av 22. desember 2017 i hovedsak frifant ING. Saken ble anket til Borgarting lagmannsrett, som kom til motsatt resultat.
Spørsmålene for lagmannsretten var prinsipalt om enkle pengekrav omfattet av et factoringpant kan få rettsvern gjennom melding om pantsettelsen til skyldneren, uavhengig av bestemmelsen om pantsettelse av enkle krav i panteloven § 4-4. Videre var det et spørsmål om et slikt rettsvern kan etableres for fremtidige krav gjennom en forhåndsnotifikasjon, eller om det må gis melding for det enkelte krav. Subsidiært ble det vurdert om pantsettelsen hadde rettsvern etter pantelovens bestemmelser om pant i enkle pengekrav, jf. panteloven § 4-4 jf. § 4-5.
Notifikasjon som alternativ rettsvernsakt for krav omfattet av et factoringpant
Det første spørsmålet lagmannsretten tok stilling til var om det, uavhengig av bestemmelsene i panteloven § 4-4 jf. § 4-5, kan etableres rettsvern for fordringer omfattet av et factoringpant gjennom notifikasjon av skyldnerne.
Selv om ordlyden i panteloven § 4-10 annet ledd isolert sett tilsier at et factoringpant kun får rettsvern gjennom tinglysning, kom lagmannsretten, gjennom en tolkning av Karmøy Montering-dommen, Rt-1989-1209, til at det kan etableres rettsvern for krav omfattet av et factoringpant gjennom notifikasjon til den enkelte skyldner. Dette bygget imidlertid ikke på en anvendelse av bestemmelsene i panteloven §§ 4-4 jf. 4-5, men på en videreføring av den tidligere factoringordningen, slik denne var før innføringen av panteloven § 4-10. Lagmannsretten tolket Høyesteretts uttalelser slik at den tidligere praksisen for factoringpant ikke hadde blitt opphevet ved innføringen av panteloven § 4-10. Dette var i tråd med begge partenes oppfatning.
Forhåndsnotifikasjon av fremtidige fordringer eller notifikasjon av den enkelte fordring
Spørsmålet ble deretter hva den tidligere factoringordningen bestod i. For det første om det kan etableres pant i fremtidige fordringer. Dernest om rettsvern kan etableres gjennom forhåndsnotifikasjon av fremtidige fordringer, eller om det må skje en løpende notifikasjon av de enkelte fordringer.
Lagmannsretten viste til at panteloven § 4-4 første ledd annet punktum begrenser adgangen til å pantsette fremtidige fordringer gjennom identifiseringskravet “krav som noen kommer til å få mot navngitt skyldner i særskilt nevnt rettsforhold“. Panteloven § 4-10 er et unntak fra denne regelen, men kun dersom vilkårene i bestemmelsens første ledd er oppfylt ved at pantsettelsen gjelder alle krav på vederlag pantsetteren har eller får i sin virksomhet eller en særlig del av denne. Gjelder pantsettelsen noe mindre omfattende enn det som er definert i § 4-10 første ledd, gjelder begrensningen i § 4-4 første ledd annet punkt.
Lagmannsretten kom videre til at for denne pantsettelsesordningen måtte debitor cessus gis melding for det enkelte krav, slik at rettsvern ikke kan sikres ved forhåndsnotifikasjon av fremtidige krav. Det ble vist til at dersom det for denne pantsettelsesordningen skulle åpnes for at rettsvern kan etableres ved forhåndsnotifikasjon av fremtidige krav, ville dette i praksis innebære at bestemmelsen i § 4-4 første ledd annet punktum mistet sin betydning.
INGs subsidiære anførsel – panteloven § 4-4 jf. § 4-5
Lagmannsretten vurderte deretter ING sin subsidiære anførsel om at pantsettelsen hadde rettsvern etter pantelovens bestemmelser om pant i enkle pengekrav, jf. panteloven § 4-4 jf. § 4-5.
Lagmannsretten viste til at dersom pantsettelsen gjelder fremtidige krav, er det et vilkår at det har skjedd en individualisering av det fremtidige kravet. Lagmannsretten la til grunn at det ikke kan stilles strenge krav til individualiseringen av det fremtidige rettsforholdet, men at et minimum av individualisering likevel må kreves. Herunder må det fremgå hvem skyldneren er og hvilket «rettsforhold» den fremtidige fordringen skal springe ut av. I juridisk teori er det gjennomgående forutsatt at disse forhold må fremgå av panteavtalen.
Panteavtalen inneholdt en felles beskrivelse av fordringene, ikke bare for samtlige av Bergen Bunkers’ skyldnere, men også for de øvrige 12 datterselskapenes skyldnere. Teksten sa helt generelt at alle fordringer relatert til salg av oljeprodukter er pantsatt, uten en nærmere angivelse av skyldnerne. Lagmannsretten vurderte det dithen at avtalen beskrev et typisk factoringpant, hvor selve konseptet nettopp er at det skjer en en bloc-pantsettelse av alle fremtidige krav uten noen nærmere individualisering.
Lagmannsretten kom derfor til at panteavtalen ikke identifiserer en fremtidig «navngitt skyldner i særskilt nevnt rettsforhold», jf. panteloven § 4-4 første ledd annet punktum.
Avslutning
Det faktiske resultatet kunne enkelt blitt annerledes dersom ING hadde etablert et norsk factoringpant og registrert dette i Løsøreregisteret. Dette ble ikke gjort, formodentlig fordi partene la til grunn at pantsettelsen ville være underlagt engelsk rett.
Saken viser viktigheten av å kvalitetssikre struktur, sikkerhetspakke og lovvalgsregler i alle transaksjoner med norsk grensesnitt, selv om lånedokumentasjonen er underlagt annet lands rett.
Dommen er ikke rettskraftig.