Det siste årets pandemiske tilværelse har gjort at mange har fått øynene opp for viktigheten av digitale tjenester og tingenes internett i hverdagen. I Norge har man siden 2002 hatt en forbrukerkjøpslov som detaljregulerer partenes rettigheter og plikter ved kjøp av ting. Kjøp av tjenester har imidlertid frem til nå i stor grad vært regulert av markedsføringslovens generelle vern mot “urimelige” kontraktsvilkår og mer allmenne prinsipper. Dette kommer snart til å endre seg.
Det nye lovforslaget er delvis en gjennomføring av forpliktelser som følger av EU-Direktiv 2019/770 om visse aspekter af aftaler om levering af digitalt indhold og digitale tjenester. Direktivet er et resultat av ønsket om å harmonisere reguleringen av den digitale økonomien og skape like regler på det europeiske markedet. I tillegg til reglene fra direktivet inneholder også lovforslaget en rekke regler departementet har foreslått av eget initiativ for å skape en helhetlig regulering tilsvarende den forbrukerkjøpsloven har for ting, f.eks. gjelder dette regler for erstatning og krav som følge av kontraksbrudd. Reglene som foreslås er ufravikelige til fordel for forbrukerne og kan derfor ikke avtales vekk.
Reglene gjelder alle “digitale ytelser mot vederlag” jfr. § 1 (1). “Digitale” er definert som alle former for digitale “tjenester” og “ytelser med digitalt innhold”. Dette omfatter både lagring av data og levering av digitale tjenester. Dette gir den nye loven et svært vidt nedslagsfelt og betyr i praksis at loven omfatter alt fra strømmetjenester for film og musikk, skylagringstjenester, kjøp av programvare, sosiale medier-tjenester og utvikling av f.eks. nettsider og nettløsninger for forbrukere.
«Vederlag» omfatter både betaling i penger og i personopplysninger som kan ha en selvstendig (økonomisk) verdi for leverandøren. Loven favner altså tjenester som f.eks. Facebook, som ellers gjerne oppfattes som “gratis” av forbrukere.
Loven innfører en rekke detaljerte regler. Det blir for omfattende å skulle kommentere hele lovforslaget i en kort nyhetsartikkel, men vi har særlig merket oss noen regler som kan ha praktisk betydning og som kanskje kan komme overraskende på for visse tjenesteytere:
- Rett til oppdateringer: Leverandøren har plikt til å gi informasjon om og levere oppdateringer på kjøpsgjenstanden, med mindre annet er eksplisitt avtalt. Oppdateringer blir altså normalt en del av avtalen og noe leverandøren har plikt til å levere uten at forbrukeren ber om det. Leverandøren kan holdes ansvarlig for feil og mangler som skyldes manglende oppdatering, med mindre det er forbrukeren selv som har unnlatt å installere en oppdatering innen rimelig tid og leverandøren kan godtgjøre at forbrukeren har fått beskjed om oppdateringen og konsekvensene av å ikke oppdatere, samt at det ikke er feil i installasjonsveiledningen.
- Maksimal bindingstid: Bindingstiden ved løpende avtaler, f.eks. abonnementsavtaler, kan som utgangspunkt ikke være lengre enn 6 måneder. Avtaler der vederlaget er personopplysninger skal kunne sies opp umiddelbart med unntak for særskilte tilfeller.
- Oppsigelse: Dersom det ikke lenger er dekning på kontoen til kunden eller en betaling feiler fordi kunden ikke har oppdatert betalingskortet, skal dette ifølge lovforslaget behandles som en oppsigelse. Dette er en norsk særregel. Regelen forutsetter at dagens praksis hos mange aktører med at utallige påminnelser og forsøk på trekk fra konto vil måtte justeres. Det kan spørres hvor forbrukervennlig dette er da det er fort gjort å miste litt oversikten (i alle fall for undertegnede) over hvilke betalingskort som til enhver tid er registrert på hvilke tjenester.
- Erstatning: Det nye lovforslaget skiller ikke, i likhet med den eksisterende forbrukerkjøpsloven for ting, mellom direkte og indirekte tap ved erstatningsberegning. I lovforslaget legger departementet opp til at forbrukere skal kunne kreve begge deler, noe som nok vil medføre at mange tjenesteytere må omskrive ansvarsbegrensningene i sine vilkår. Forbrukeren skal heller ikke være nødt til å dokumentere økonomisk tap, men skal også kunne kreve erstatning for “ikke ubetydelig ulempe”, f.eks. der en skylagringstjeneste svikter og forbrukeren mister de bildene som var lagret der.
- Endringer i leveransen: Lovforslaget tar høyde for at det kan være behov for å gjøre endringer underveis i et løpende avtaleforhold. Etter lovforslaget må endringer ha grunnlag i avtalen og leverandør ilegges bestemte informasjons- og varslingsplikter. Endring som påvirker den digitale ytelsen negativt på en ikke uvesentlig måte gir forbrukeren rett til å heve avtalen. Dette vil kreve at tjenesteytere planlegger endringer godt og tenker nøye over den nye risikoen for tap av kunder som endringer etter det nye lovforslaget vil kunne føre til.
- Direktekrav: Den foreslåtte loven har forslag om å gi forbrukeren mulighet til å rette krav mot tidligere omsetningsledd, så lenge tilsvarende krav på grunn av mangelen kunne vært gjort gjeldende av leverandøren. Dette er ikke en regel fra direktivet og vil kunne få betydning for næringsdrivende som er en del av verdikjeden men som ikke selv har direkte avtaleforhold til forbrukere.
Det foreliggende utkastet til lov er fortsatt på forberedelsesstadiet og justisdepartementet imøteser innspill til lovforslaget innen 3. mars 2021. Innspillene vil tas i betraktning av departementet ved utformingen av lovproposisjonen som senere vil bli fremmet for Stortinget før vedtakelse av ny lov. Det gjenstår å se hva som blir det endelige utfallet. Se departementets pressemelding og hele høringsnotatet her.