Påkravsgarantier innebærer en betydelig risiko

| Innsikt

Tradisjonelt har man i norsk rett kjent to garantityper (forenklet beskrevet): - Simpel kausjon, hvor den som er tilgodesett i garantien (kreditor) må vise at den debitor for hvem garantien er stillet (debitor) er insolvent før garantisten er forpliktet til å betale; eller - Selvskyldnerkausjon, hvor det er nok å vise at debitor har misligholdt sin betalingsplikt (men hvor garantisten, dersom han vil gjøre gjeldende at det ikke var noe mislighold fra debitors side, kan holde utbetaling tilbake til det er rettskraftig avgjort).

I de senere år har man også i Norge blitt kjent med s.k. påkravsgarantier, hvor garantisten må betale kreditor bare på grunnlag av kreditors påstand om at gjelden er misligholdt og garantien forfalt. Om det bestrides at gjelden er misligholdt må garantisten likevel betale, men han (evt. sammen med eller ved debitor, som har måttet dekke for garantisten i regressomgangen) kan kreve pengene tilbake om han kan vise at det ikke var berettiget å kalle på garantien. Snarere enn at det er kreditor som må ta bryderiet og omkostningene (inklusive likviditetstapet) med å kalle på garantien (selv om omkostningene i de fleste tilfelle kan kreves under garantien og som saksomkostninger) snus dette ved denne garantitype, slik at det er garantisten (eller debitor) som må ta bryderiet, likviditetstapet og omkostningene, i hvert fall i første runde.

En nylig avsagt (ikke rettskraftig) lagmannsrettsdom 14-046759ASD-ALAG viser hvor galt det kan gå for (i) garantisten (debitor), men også (ii) risikoen for debitor ved aggressivt å håndtere tvistetemaer som er sikret ved en slik garanti og (iii) at å kalle på slik garanti innebærer en ikke ubetydelig risiko for kreditors styre:

Debitor var underentreprenør på et offshore-prosjekt i Nordsjøen og måtte stille påkravsgaranti fra kredittforsikringsselskap (garantisten) overfor hovedentreprenøren (kreditor). Det oppstod forsinkelser, og byggherre krevde overfor så vel hovedentreprenør som underentreprenør forklaring og forsert fremdrift. Det var omtvistet mellom underentreprenøren og hovedentreprenøren om hvem som dem i mellom var årsaken til forsinkelsene.

Det synes som om debitor (underentreprenøren) ikke var åpen med opplysninger, og fremsatte krav mot kreditor som senere viste seg å være i vesentlig grad uberettiget (selv om de netto førte frem, jf. nedenfor).

Kreditor kallet på påkravsgarantien. Debitor forsøkte seg med midlertidig forføyning mot at kreditor gjennomførte sitt krav under garantien, men fikk ikke medhold nettopp ut fra påkravsgarantiers egenart, som nevnt ovenfor. I en senere voldgiftssak mellom debitor som underentreprenør og kreditor som hovedentreprenør fikk underentreprenøren likevel medhold i et netto beløp som oversteg det beløp som var utbetalt under garantien. Kreditor gikk derefter konkurs og kunne ikke betale noe, heller ikke tilbakebetale det de fått utbetalt under påkravsgarantien.

Debitor krevde så kreditors styre under styreansvarsreglene men fikk ikke medhold. Retten fant at styret i den gjeldende situasjon ikke hadde opptrådt uaktsomt og la vekt på at forholdet mellom underentreprenør og hovedentreprenør var omtvistet med uberettigede anførsler fra begge sider.

Dommen er som sagt ikke rettskraftig men det omtvistede forhold er likevel en viktig påminnelse om risikoen ved å stille påkravsgaranti, risikoen ved å holde tilbake opplysninger og fremsette oppblåste krav i taktisk øyemed og risikoen for at styret i et selskap som uberettiget fremsetter krav under en garanti kan komme i ansvar.

Les dommen fra agder lagmannsrett