Skattepliktens opprinnelse
I primitive og mindre samfunn (for eksempel i England etter at romerne trakk seg ut mot slutten av 400-tallet) var måten å gjennomføre dette på å pålegge samfunnets medlemmer å tilføre de ressursene samfunnet trengte direkte. Samfunnet hadde jevnlig behov for ressurser og ledelsen påla derfor jevnlig befolkingen å bidra med naturalytelser (et “spleiselag”, som i dag). Mange (blant annet rettshistorikeren Christine Desan) mener at det var slik det vi i dag forbinder med skatteplikt oppstod – som en periodisk plikt til å tilføre naturalytelser til et fellesskap (en stamme, et føydalsamfunn, og i moderne tid – en stat).
Det kunne naturlig nok oppstå plutselige ekstraordinære behov for ressurstilførsel (på andre tidspunkter enn på de på forhånd oppsatte forfallstidspunktene). Eksempelvis kunne et uforutsett behov for militær innsats oppstå som følge av en ekstraordinær trussel utenfra. På ett tidspunkt (“the money moment“) innså representanter for fellesskapet (f. eks. en høvding eller føydalherre) at de kunne be om at de pliktige ytelsene ble erlagt før forfall mot å tilby en form for kvittering (et fysisk bevis på at plikten var oppfylt – f. eks. en metallbit, sten eller en trebit). På det senere forfallstidspunktet tok fellesskapet kvitteringen tilbake som oppgjør for skatteforpliktelsen (i stedet for naturalytelsen).
Kvitteringen etablerte naturlig en verdienhet (“unit of account“) som alle i samfunnet kunne relatere seg til (det pliktige tilskuddet til fellesskapet, som var det samme for hver enhet i samfunnet, f.eks. en person eller en familie). Kvitteringen kunne også sees på som et krav samfunnet utstedte på seg selv, og som tilsvarte verdien av det skattekravet samfunnet hadde mot det enkelte samfunnsmedlemmet. På forfallstidspunktet ble kravene avregnet mot hverandre ved at kvitteringen ble levert tilbake.
Hvorfor akseptere å yte sitt pliktige tilskudd til fellesskapet før forfall?
Produktive eiendeler gir avkastning over tid. I teorien bør det derfor i det minste kun være nåverdien av den fremtidige forpliktelsen man leverer til fellesskapet førtidig. Diskonteringsfaktoren vil i så fall være realrenten – avkastningsfaktoren på produktive eiendeler minus inflasjon. Dersom man likevel leverer den nominelle verdien av forpliktelsen førtidig, så vil verdien på en kvittering som bekrefter at levering er foretatt derfor kun utgjøre nåverdien (på leveringstidspunktet) av den fremtidige forpliktelsen til å levere naturalytelsen. Denne nåverdien omtales ofte som kvitteringens fiskale verdi.