Penger, skatt og sentralbank – statlige mekanismer for overføring av ressurser til offentlig sektor

| Innsikt

Dette notatet diskuterer hvordan penger, skatt og sentralbanken alle er ledd i en statlig mekanisme for overføring av realressurser til offentlig sektor. Først vil notatet drøfte skattepliktens opprinnelse og utvikling. Deretter drøftes samarbeidet mellom staten, sentralbanken og kapitalmarkedet før notatet til slutt drøfter i hvilken grad staten bør tilstrebe budsjettbalanse.

Skattepliktens opprinnelse
Staten er avhengig av å få tilført ressurser (varer og tjenester) for å kunne utføre sitt oppdrag (eksempelvis bygging av infrastruktur, drift av skoler, sykehus, politi og et nasjonalt forsvar). Hvordan skal staten skaffe til veie disse ressursene? I alle samfunn av en viss størrelse er det på det rene at slik ressurstilførsel ikke kan være basert på frivillighet, men må være pliktbasert (jf. Prisoner’s Dilemma).

I primitive og mindre samfunn (for eksempel i England etter at romerne trakk seg ut mot slutten av 400-tallet) var måten å gjennomføre dette på å pålegge samfunnets medlemmer å tilføre de ressursene samfunnet trengte direkte. Samfunnet hadde jevnlig behov for ressurser og ledelsen påla derfor jevnlig befolkingen å bidra med naturalytelser (et «spleiselag»). Mange (blant annet rettshistorikeren Christine Desan) mener at det var slik det vi i dag forbinder med skatteplikt oppstod – som en periodisk plikt til å tilføre naturalytelser til et fellesskap (en stamme, et føydalsamfunn, og i moderne tid – en stat).

Det kunne naturlig nok oppstå plutselige ekstraordinære behov for ressurstilførsel (på andre tidspunkter enn på de på forhånd oppsatte forfallstidspunktene). Eksempelvis kunne et uforutsett behov for militær innsats oppstå som følge av en ekstraordinær trussel utenfra.

På et tidspunkt («the money moment») innså representanter for fellesskapet (f.eks. en høvding eller føydalherre) at de kunne be om at de pliktige ytelsene ble erlagt før forfall mot å tilby en form for kvittering (et fysisk bevis på at plikten var oppfylt – f. eks. en metallbit, sten eller en trebit). På det senere forfallstidspunktet tok representanten for fellesskapet kvitteringen tilbake som oppgjør for skatteforpliktelsen (i stedet for naturalytelsen, som allerede var erlagt).

Kvitteringen etablerte en naturlig verdienhet («unit of account») som alle i samfunnet kunne relatere seg til (det pliktige tilskuddet til fellesskapet, som var det samme for hver enhet i samfunnet, f.eks. en person eller en familie).

Les hele notatet her