Skattepliktens opprinnelse
For å oppfylle sine oppgaver, som å bygge infrastruktur og drive skoler, sykehus, politi og et nasjonalt forsvar, trenger staten tilførsel av varer og tjenester. Spørsmålet er hvordan staten skal skaffe tilveie disse ressursene. I større samfunn er det klart at ressurstilførselen ikke kan være basert på frivillighet, men må være obligatorisk. Dersom bidrag til samfunnet skulle være frivillig, ville mange unnlate å bidra i troen på at deres bidrag ikke vil utgjøre noen forskjell. Dersom mange tenker slik, vil samfunnet mangle nødvendige ressurser (Prisoner’s Dilemma).
I enkle og mindre samfunn, slik som i England etter romernes tilbaketrekning rundt slutten av 400-tallet, ble behovet for ressurstilførsel møtt gjennom direkte bidrag fra innbyggerne. Befolkningen måtte jevnlig levere naturalytelser, en form for kollektivt bidrag. Rettshistorikeren Christine Desan[1] peker på dette som forløperen til moderne skatteplikt – en periodisk forpliktelse til å levere naturalytelser til et fellesskap, enten det var en stamme, et føydalsamfunn eller i moderne tid, en stat. Disse pliktene skulle oppfylles på forhåndsbestemte tidspunkter. Det hendte at det oppstod uventede og ekstraordinære behov for ressurser utenom de planlagte forfallstidene. Et slikt behov kunne for eksempel være nødvendig militær innsats som respons på en plutselig ytre trussel.
På ett bestemt tidspunkt (“the money moment“) innså samfunnets ledere, som en høvding eller en føydalherre, at de kunne akseptere levering av pliktige ytelser før forfall mot å tilby en form for kvittering (et fysisk bevis på at plikten var oppfylt – f.eks. en metallbit, sten eller en trebit; en token). På det senere forfallstidspunktet tok representanten for fellesskapet kvitteringen tilbake som oppgjør for skatteforpliktelsen (i stedet for naturalytelsen, som allerede var erlagt).
Kvitteringen etablerte en naturlig verdienhet (“unit of account“) som alle i samfunnet kunne relatere seg til. Den representerte det obligatoriske bidraget til fellesskapet, som var det samme for hver enhet i samfunnet, f.eks. en person eller en familie).
Hvorfor akseptere å yte sitt pliktige tilskudd til fellesskapet før forfall?
Generelt
Produktive eiendeler genererer avkastning over tid. I teorien bør det derfor kun være nåverdien av den fremtidige forpliktelsen man leverer til fellesskapet førtidig. Dersom man likevel leverer den nominelle verdien av forpliktelsen førtidig (dvs. ikke nåverdien), så vil verdien på en kvittering som bekrefter at levering er foretatt derfor kun utgjøre nåverdien (på det faktiske leveringstidspunktet) av den fremtidige forpliktelsen til å levere naturalytelsen. Denne nåverdien omtales ofte som kvitteringens fiskale verdi.
[1] Desan, C. (2014). Making Money (1. utgave). Oxford University Press.