EUs krisehåndteringsdirektiv ble publisert i EU-tidende 12. juni 2014 og trådte i kraft 1. januar 2015, med ett års overgang for bestemmelsene om krisehåndteringsverktøyet “bail-in”. Sistnevnte trådte med dette i kraft ved årsskiftet. ”Bail-in” er ett av flere krisehåndteringsverktøy i direktivet, se art. 37 nr.3 bokstav d, samt art. 43 og 44. I tillegg inneholder direktivet verktøy for salg og/eller utskillelse av eiendeler og bruk av brobank. Videre inneholder direktivet bestemmelser om krisehåndteringsfond, samt beredskapsplaner og planer for en ordnet avvikling.
”Bail-in”-mekanismen innebærer i hovedsak at det er institusjonenes investorer som skal bære eventuelle tap ved en krise. Dette reduserer behovet for støtte fra myndighetene og reduserer risikoen for tap av offentlige midler samtidig som særlig bankens samfunnskritiske funksjoner kan videreføres. ”Bail-in” gir myndighetene adgang til å skrive ned og/eller konvertere visse former for gjeldsinstrumenter til egenkapital dersom en finansinstitusjon er i krise, jfr. art. 43 og 44. Innskudd som er dekket av innskuddsgarantiordninger, sikrede obligasjoner og klientmidler er noen av passivaklassene som ikke omfattes av ”bail-in”.
”Bail-in”-klausul i avtaler
Etter direktivets art. 55 skal institusjoner som er underlagt direktivet inkludere såkalt kontraktuell anerkjennelse av ”bail-in” i de fleste avtaler (avtaler som potensielt kan innebære kontraktuelle eller ikke-kontraktuelle forpliktelser for institusjonen med noen spesifikt angitte unntak) som de er part i og som reguleres av tredjelands rett. Kravet gjelder for nye avtaler, ved vesentlig endring av eller hvor nye forpliktelser oppstår under slike eksisterende avtaler.
Kravene etter bestemmelsens ordlyd per i dag er vidtgående, noe som også legges til grunn i LMA sine “bail-in”-retningslinjer fra 1. februar 2016. Det europeiske banktilsynet, EBA, utarbeidet 3.juli 2015 utkast til tekniske standarder om innholdet i slike klausuler. Blant annet stilles det krav til at kontrakten inneholder en beskrivelse av ”bail-in”-mekanismen og at motpartene anerkjenner og aksepterer at deres krav kan bli gjenstand for nedskrivning og/eller konvertering. Dette skal sikre en effektiv bruk av ”bail-in”-verktøyet også når det gjelder grensekryssende avtaler som reguleres i land der krisehåndteringsdirektivet eller tilsvarende regler ikke gjelder. EBAs utkast til tekniske standarder ligger nå til behandling i EU-kommisjonen.
Implementering i Norge
Store deler av EUs regelverk på finansområdet er per i dag ikke del av EØS-avtalen. Årsaken er utfordringer knyttet til suverenitetsavståelse i forbindelse med EØS-statenes deltagelse i EUs finanstilsyn. De europeiske tilsynsmyndighetene, EBA, EIOPA og ESMA, er tillagt kompetanse til å fatte vedtak med bindende virkning for nasjonale tilsynsorganer og aktører, noe som vil betinge et vedtak i Stortinget etter Grunnloven § 93.
Finansministrene i EØS-statene og EU ble høsten 2014 enige om prinsippene for denne deltagelsen, men det gjenstår imidlertid enkelte tilpasninger og behandling i Stortinget før innlemmelse i EØS-avtalen kan finne sted. EØS- og EU-ministeren uttalte på møte i Stortingets europautvalg 4. Februar 2016 at regjeringen tar sikte på å sende de nødvendige proposisjoner til Stortinget innen sommeren 2016.
Krisehåndteringsdirektivet anses å være EØS-relevant og Banklovkommisjonen har fått mandat til å utarbeide norske regler som svarer til EU-direktivet. Utredningen, som også omfatter innskuddsgarantidirektivet, forventes ferdigstilt i løpet av 2016, og vil deretter bli sendt på høring.
Se også regjeringens EØS-notat av 19. november 2015 om krisehåndteringsdirektivet.