Tvisten i hovedsaken gjelder gyldigheten av to vedtak fra Alver kommune om eiendomsskatt for Mongstad kraftvarmeverk og Mongstad raffineri eid av Equinor. I forkant av skattevedtakene engasjerte kommunen en takstmann for å taksere anleggene. Under saksforberedelsen for lagmannsretten ble det reist spørsmål om hvorvidt takstmannen var et sakkyndig eller ordinært vitne. Lagmannsretten kom i sin vurdering til at takstmannen var å anse som et sakkyndig vitne. Equinor anket avgjørelsen til Høyesterett og hevdet at lagmannsretten ikke hadde bygget på korrekt lovtolkning.
Hvorvidt et vitne gis rettslig status som ordinært eller sakkyndig vitne er av betydning for hvilke rettigheter vitnet har under behandlingen av saken. Blant annet har et sakkyndig vitne, i motsetning til ordinære vitner, rett til å være til stede under hele hovedforhandlingen. Hensikten med regelen er å forhindre at ordinære vitners forklaring blir påvirket av det som fremkommer under forhandlingen. For sakkyndige vitner kan det derimot være hensiktsmessig å høre hele hovedforhandlingen for å få et best mulig grunnlag for den faglige vurderingen. Et sakkyndig vitne kan også stille spørsmål til partsrepresentanter og andre vitner.
Ankeutvalget tar utgangspunkt i tvistelovens § 25-1 om hva et sakkyndig vitne er, og presiserer deretter at et sakkyndigbevis er en vurdering “av de faktiske forhold og bevis i saken i ettertid, gitt på bakgrunn av vitnets faglige kompetanse“. Et ordinært vitne forklarer seg til forskjell fra dette om sine observasjoner av en tilstand eller hendelse knyttet opp mot tidspunktet for hendelsen. Det er ikke avgjørende at vedkommende har en faglig bakgrunn som påvirker hvordan den aktuelle tilstanden eller hendelsen oppfattes.
I den aktuelle saken ble takstmannens vurdering av anleggene gitt før vedtakene om eiendomsskatt, og inngikk i grunnlaget for vedtakene. På bakgrunn av dette var han å regne som et ordinært vitne. Lagmannsretten hadde derfor ikke bygget sin avgjørelse på korrekt lovtolkning, og beslutningen ble opphevet på dette punktet.
Videre påpeker ankeutvalget at det er anledning til å anse et vitne både som sakkyndig og ordinært vitne. Dette er aktuelt hvor et vitne forklarer seg om både sine observasjoner på tidspunktet for hendelsen og i tillegg gir en etterfølgende faglig vurdering. Ankeutvalget går ikke nærmere inn på hva som er konsekvensene av dette i den aktuelle saken.
Generelt kan det tenkes at en konsekvens av at et vitne blir ansett som både et ordinært vitne og som sakkyndig er at det reises spørsmål om hvilke rettigheter vitnet skal ha. For eksempel om vedkommende har rett til å være til stede under hele hovedforhandlingen. Dette spørsmålet kommer likevel trolig sjeldent på spissen. I en situasjon der et vitne ansees som både sakkyndig og et ordinært vitne vil tvisteloven § 24-6, som gir retten adgang til å la ordinære vitner følge hele forhandlingen, ofte være aktuell å anvende. Tidligere rettspraksis viser likevel at det kan være behov for å gjøre en konkret vurdering av om hensynene bak de avvikende regelsettene for sakkyndige og ordinære vitner er aktualisert. Nærmere bestemt en vurdering av hvorvidt det er en fare for at vitnet blir påvirket av andres forklaring dersom vedkommende er til stede under hele hovedforhandlingen.
Avgjørelsen følger opp en etablert forståelse av grensedragningen mellom sakkyndige og ordinære vitner. Likevel bidrar kjennelsen til å i enda større grad tydeliggjøre grensen. I tillegg blir det avklart at et vitne kan ha rettslig status som både sakkyndig og ordinært vitne.