"Right to repair" – veien til bærekraftig forbruk?

| Innsikt

Informasjonsrevolusjonen har gjort det mulig å koble kaffemaskinen din opp på verdensveven, og den nye bilen din er i praksis like mye en online datamaskin som et transportmiddel. Helt hverdagslige forbrukervarer har etter hvert blitt mer eller mindre komplisert teknologi. Dette omtales også gjerne som internett of things (IOT).

Samtidig har veksten i forbruket av teknologisk utstyr et miljøavtrykk. En rapport publisert av European Environment Agency fra 2020 dokumenterte at smarttelefoner i snitt erstattes hvert andre år. Få reparerer smarttelefonene sine når de blir ødelagt, noe som også gjelder en rekke andre tekniske produkter. Som følge av EUs ambisiøse klimamål introduserer EU derfor en rett til å reparere produkter omtalt som «right to repair».

Hva er right to repair?

Begrepet stammer fra en folkebevegelse, og kan plasseres i to hovedkategorier. Den første er en positiv forpliktelse for produsenter til å tilby deler, verktøy og kunnskap som gjør det mulig å gjennomføre reparasjoner av produktene. Den andre er en utvidet rett for forbrukere til å bestemme hvordan produktene repareres.

Hva har EU gjort hittil?

I fjor vedtok Europaparlamentet en handlingsplan for å opprette ny sirkulær økonomi. Dette inngår i «the European Green Deal«.

Den 1. mars i år trådde de første reparasjonsrettsreglene i kraft i EU og EØS. De introduserte positive forpliktelser for produsenter og gjelder i første omgang skjermer, vaskemaskiner, oppvaskmaskiner og kjøleskap.

I følge kommisjonen kommer det snart nye regler for reparasjon av mobiltelefoner, bærbare datamaskiner og annet utstyr, samt en rett til å oppdatere utdatert Software.

Teknologigigantenes rettigheter

I den første pakken av lovgivning får alle profesjonelle reparatører samme tilgang til reservedeler. Dette står i kontrast til dagens system hvor reparatører ofte må være autorisert av produsentene.

EU har imidlertid ikke diskutert konsekvensen dette har for teknologibransjen. At forbrukerprodukter er blitt datamaskiner, gjør en reparasjonsrett mer komplisert. En åpenbar innsigelse er sikkerhetselementene i å la uautoriserte reparatører håndtere komplisert teknologi.

Hittil har EU lagt opp til et system der produsenter må gi enkelte kvalifiserte aktører tilgang til sensitiv informasjon, som reparasjon- og vedlikeholdsinformasjon. Teknologigigantene har ytret bekymring for at reparasjonsrettigheter vil skade bransjen og forbrukere, både med tanke på bransjens innovasjonsvilje og personvernhensyn. Bransjen peker også på spyware og risikoen forbrukere møter ved reparatører med onde intensjoner. Dette kommer på toppen av merkostnadene ved å fortsette å støtte utdatert software.

Veien videre

Utviklingen EU skisserer faller inn under kategorien positive forpliktelser. Det står i kontrast til utviklingen i USA, hvor de ser ut til å ønske at forbrukere selv skal ha adgangen til å gjennomføre reparasjoner.

EU legger opp til at reparasjonsbransjen skal være spydspissen i en sirkulær økonomi der gjenbruk er hovedregelen. EUs sluttprodukt vil i alle tilfelle kunne bli påvirket av utviklingen i USA. Inntil videre kan det se ut til at det er reparatørmarkedet som settes i førersetet for den grønne omstillingen.


Denne artikkelen ble først publisert i Finansavisen 23.8.21.