Bakgrunn
SVW representerte en forbruker som i september 2018 inngikk en kredittavtale, over ti år, med Santander Consumer Bank AS (“Santander“). Avtalen ble inngått i forbindelse med kjøp av en Tesla og var et såkalt kampanjelån subsidiert av Tesla. Avtalen hadde derfor særdeles gunstige vilkår, herunder en flytende rentesats som på avtaletidspunktet var på 0,99 %. Bankens standard lånerente (uten subsidier/kampanje) var på avtaletidspunktet 6,45 %. På daværende tidspunkt var Norges Banks styringsrente 0,75 %.
Den inngåtte kredittavtalen var regulert av bankens alminnelige kredittvilkår, som blant annet var utformet på bakgrunn av finansavtaleloven (1999) § 49 og forarbeidene med henvisning til tidligere vedtatte bransjeretningslinjer for bankers praksis ved renteregulering, som bl.a. stiller krav til at endring av rentesats til skade for forbrukeren kun kan skje etter forutgående varsel og være saklig begrunnet (ny finansavtalelov trådte i kraft 1. januar 2023).
Bankens adgang til regulering av renten fremgikk av avtalens punkt 2.2, og de sentrale delene av bestemmelsen, slik den er inntatt i dommen lyder slik [våre uthevninger og understrekninger]:
«2.2 Regulering av flytende rente.
- Renten beregnes etter den rentesats og i samsvar med de prinsipper som kredittgiver til enhver tid anvender for kreditt av det slag avtalen gjelder.
- Kredittgiver kan ensidig forhøye rentesatsen når endringen er saklig begrunnet ut fra disposisjoner fra Norges Bank som påvirker pengemarkedsrenten, endringer i obligasjonsrenten, annen kredittpolitisk avgjørelse eller endringer i det generelle rentenivå for kredittgivernes innlån.
Kredittgiver kan også ensidig forhøye rentesatsen når endringen er saklig begrunnet ut fra hensynet til kredittgivers inntjeningsevne på sikt, omstruktureringen av kredittgivers innlån eller tilsvarende forhold på kredittgivers side, samt når endringen er saklig begrunnet i en oppfølging av myndighetenes syn på kredittgiveres rentepolitikk. […] I den grad kredittgiver forhøyer renten under henvisning til forhold som nevnt foran, skal kredittgiver som utgangspunkt sette renten tilsvarende ned når det eller de forhold som begrunnet rentehevingen er bortfalt. Dette behøver likevel ikke skje hvis andre omstendigheter som nevnte i pkt. 2.2 b) i mellomtiden har gitt grunnlag for å forhøye rentesatsen.»
Renteutviklingen og prosessen frem mot stevning
I løpet av 2019 justerte Norges Bank styringsrenten opp 0,25 % ved tre anledninger;
- mars,
- juni, og
- september.
Kunden fikk varsel om tilsvarende justering av sin rentesats den 12. april, 26. juni og 10. oktober.
Styringsrenten ble holdt på 1,5 % frem til korona-epidemien brøt ut i mars 2020. Norges bank satte da ned renten ila. våren, med henholdsvis 0,5 %, 0,75 % og 0,25 %, til styringsrenten til slutt var 0 % den 7. mai 2020.
Kunden mottok ingen tilsvarende rentenedsettelse på sitt billån og kontaktet derfor banken. Han fikk da tilbakemelding om at han ikke ville få nedsatt sin rente. Flere kunder i banken, som hadde lån med renter over en viss rentesats, fikk nedsatt sine lånerenter.
Kunden klaget banken inn for Finansklagenemda, som i desember 2020 ga kunden medhold i at renten skulle vært satt ned til 0,99 % som følge av reduksjonen i styringsrenten.
Banken varslet at de ikke ville følge Finansklagenemndas rådgivende uttalelse i saken og kunden tok dermed ut stevning for tingretten. Kunden vant frem i tingretten, hvoretter Santander anket saken inn til lagmannsretten.
Sakens sentrale spørsmål
Sakens sentrale spørsmål var hvorvidt årsaken til økningen av kundens lånerente i 2019 var bortfalt da Norges Bank nedjusterte styringsrenten våren 2020, slik at Santander pliktet å sette ned renten, og om Santanders manglende nedsettelse av kundens rente krevde saklig grunn/begrunnelse. Lagmannsretten fant at finansavtaleloven [1999] § 49 ikke regulerte spørsmålet, men at situasjonen måtte anses regulert av kredittavtalen.
Lagmannsretten var enig med Finansklagenemnda i at kredittavtalens punkt 2.2 b om rentenedsettelse har selvstendig betydning og at retten måtte kunne prøve om banken hadde overholdt sin plikt til å sette ned renten.
Selv om det ikke er sagt uttrykkelig i dommen, fremgår det implisitt av lagmannsrettens premisser både at retten fant at årsaken til renteøkningene i 2019 bortfalt i 2020 og at det stilles krav om at banken må kunne sannsynliggjøre/dokumentere en saklig begrunnelse også for manglende nedsettelse av renten, når plikten til slik nedsettelse i utgangspunktet inntrer etter kredittavtalen. Lagmannsretten fant ikke at Santander hadde sannsynliggjort at det forelå andre omstendigheter som ga grunnlag for å opprettholde (i praksis en økning av) rentesatsen overfor kunden våren 2020:
«Lagmannsretten ser ikke at banken har sannsynliggjort at hensynet til bankens inntjeningsevne på sikt, eller andre bankinterne forhold i den spesielle situasjonen våren 2020, gjorde seg sterkere gjeldende for As lån enn for andre kunders lån da banken besluttet å sette ned renten på sistnevntes lån. Lagmannsretten viser i denne sammenhengen særlig til at As gunstige rente delvis var finansiert av Tesla som tredjepart, slik at bankens inntjening uansett var sikret. Banken ville tjene ytterligere på å la være å ta hensyn til dette, uten at en slik fordel var berettiget etter avtalen med A. A hadde en klar forventning om at Teslas rentesubsidie skulle tilfalle ham, selv om han ikke var part i avtalen med Tesla. Det er vanskelig å se at banken i forhold til A har begrunnet saklig hvorfor den ikke tok hensyn til Teslas rentesubsidie.
Bankens valg om å differensiere mellom ulike kundegrupper fremstår for lagmannsretten ikke som konkret gjennomtenkt i forhold til innholdet i kredittavtalen med A, men som fristilt fra vilkårene i avtalen. Dette underbygges også av den interne e-posten, sitert over, av 02.04.2020 om at det var viktig å ikke gå inn på kriteriene for rentejustering med kunden, fordi ‘dette kan gi grunnlag for mange spørsmål vi ikke har gode svar på’.»
Dommen bekrefter at forbruker skal kunne kontrollere hvorvidt det foreligger tilstrekkelig saklig grunn for bankens rentevurderinger. Både faktiske rentehevinger og manglende nedsettelser krever dokumentert og etterprøvbar saklig begrunnelse.
Det er også interessant å merke seg at lagmannsretten pålegger banken en løpende vurdering av om kundens rentesats skulle vært satt ned også i perioden etter våren 2020 og frem til styringsrenten ble satt opp i september 2021. For retten fremsto slik manglende løpende vurdering ikke som en «lojal oppfølging av kredittavtalens vilkår».
Dommen må anses prinsipiell. Lagmannsrettens vurdering knytter seg konkret til Santanders lånevilkår, men disse er som nevnt utarbeidet basert på bransjepraksis. Det er derfor grunn til å anta at mange av de samme vurderingene vil gjøre seg gjeldende også for kredittavtaler inngått med andre banker. Lagmannsretten uttalte også selv at saken måtte anses prinsipiell:
«Lagmannsretten har ikke funnet noen avgjørelse fra Høyesterett som avklarer sakens hovedspørsmål, herunder omfanget av domstolenes prøvingsadgang. Saken anses prinsipiell, ved at utfallet av en eventuell behandling i Høyesterett vil ha betydning for bankenes generelle praksis knyttet til renteoppgang og rentenedsettelse, i tilfeller der banken har inngått kredittavtale tilsvarende den i vår sak med en forbruker.»
Dommen er foreløpig ikke rettskraftig. Avgjørelsen kan leses på Lovdata.