Bemanningsforetakenes skriftlige innlegg til EFTA-domstolen
Saksøkerne anfører at EØS-avtalens regler kommer til anvendelse i denne saken, fordi det er tale om et «grenseoverskridende element» – altså noe som knytter saken til EØS-reglene. Alle bemanningsforetakene har ansatte som enten bor i eller opprinner fra et land som er medlem av enten EU eller EØS. Dessuten mottar bemanningsforetakene, som del av sin tjenesteytelse, tjenester fra andre EU- eller EØS-land. Det er også klart at de nye reglene om innleie gjør det mindre attraktivt for utenlandske bemanningsforetak eller andre bedrifter å drive virksomhet i Norge, fordi det i stor grad ikke er lovlig å leie inn høyst nødvendig og kompetent arbeidskraft for å dekke et midlertidig behov.
Vilkårene for å begrense en grunnleggende rettighet i EØS-avtalen er ikke oppfylt i denne saken. For det første mener saksøkerne at staten ikke har begrunnet tiltakene i et legitimt hensyn. Regelendringene er begrunnet i et ønske om å sikre flere direkte ansettelse mellom bedrift og arbeidstaker, uten bemanningsforetak som tredjepart. Regelendringene går imidlertid på bekostning av bemanningsforetak, som i all hovedsak har fast ansatte. Dette er i strid med de grunnleggende hensynene som sikres av EUs vikarbyrådirektiv (2008/104/EU), som bl.a. tar sikte på å beskytte arbeidstakere i bemanningsforetak.
Saksøkerne mener videre at tiltaket ikke er forholdsmessig, noe som er et krav under EØS-retten. Når staten begrunner målet om direkte ansettelser i arbeidslivet, viser de til et ønske om å verne noen underliggende interesser, herunder arbeidsmiljø, sikkerhet og et velfungerende arbeidsmarked. De har imidlertid ikke sannsynliggjort at midlertidig innleie av arbeidskraft fra bemanningsforetak faktisk har noen negativ innvirkning på disse interessene. De har uansett heller ikke bevist i tilstrekkelig grad at disse regelendringene vil medføre et sterkere vern av disse interessene.
Konsekvent gjennomføring av tiltakene er et vilkår for å begrense EØS-rettens grunnleggende friheter. Staten godtar midlertidig ansettelser, så lenge dette gjøres direkte mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Gitt at konsekvensene av midlertidig arbeid er de samme, uavhengig av om ansettelsen er direkte eller ei, fremstår regelendringene lite konsekvente.
Til slutt mener saksøkerne at forbudet går mye lenger enn det som er nødvendig. Det finnes tiltak som er mindre restriktive, men som allikevel oppnår det staten ønsker å få til. Staten har derfor uansett gått for langt når de innfører totale forbud og vidtrekkende begrensninger, særlig når de ikke har vist at de problemene de angivelig ønsker å løse faktisk er reelle.
Etter at EFTA-domstolen gir sin rådgivende uttalelse vil saken fortsette i Oslo tingrett, som vil ha tolkning fra EFTA-domstolen i Luxembourg til rådighet når den selv skal vurdere erstatningsspørsmålet. Dersom tingretten finner at det foreligger et brudd på EØS-retten, kan saksøkerne tilkjennes erstatning for sine tap, som (så langt) til sammen foreløpig utgjør mer enn 40 millioner kroner. Imidlertid kan erstatningsbeløpene øke, og flere bemanningsforetak og deres kunder kan melde seg på erstatningssaken ved å ta kontakt med advokat Sigrid Fife Søyland.
Simonsen Vogt Wiigs team består av partner Jan Magne Langseth, prosjekttrainee Markus Fjeldstad Reve, advokat Sigrid Fife Søyland, partner Nicolay Skarning og advokatfullmektig Håvard Bruksås Josefsen.