Den 19. juni leverer advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig sitt skriftlige innlegg til EFTA-domstolen i et søksmål mot staten som verserer for Oslo tingrett. Bakgrunnen for saken er endringer i bedrifters adgang til å benytte seg av midlertidig arbeidskraft, og de særlig strenge restriksjonene som gjelder for innleie av arbeidskraft fra bemanningsforetak.
Arbeidsmiljøloven § 14-12 åpnet tidligere for at bemanningsforetak kunne tilby arbeidskraft for arbeid som var av «midlertidig karakter», slik midlertidig arbeidskraft ellers kan engasjeres etter § 14-9. Etter endringene som trådte i kraft 1. april 2023 ble denne muligheten fjernet, slik at bemanningsforetak bare kan tilby midlertidig arbeidskraft for å dekke behov som nevnt i § 14-9 andre ledd bokstav b til e. Mest praktisk av disse er behovet for å fylle et vikariat eller for praksisarbeid.
Samtidig trådte endringer i forskrift om innleie fra bemanningsforetak i kraft. Det ble innført totalforbud mot innleie av arbeidskraft fra bemanningsforetak for bygningsarbeid på byggeplasser i Oslo, Viken og tidligere Vestfold. Forskriftens § 4, som hjemler begrensningen, gjelder uten unntak eller tidsbegrensning.
Disse restriksjonene mot bruk av midlertidig arbeidskraft fra bemanningsforetak har medført betydelige tap for bemanningsbyråer over hele Norge. Flere har gått konkurs som følge av lovendringene. Ti bemanningsforetak har nå, bistått av SVW, saksøkt staten med krav om erstatning på over 40 000 000 NOK fordi de mener restriksjonene er i strid med EØS-retten.
Flere av bemanningsforetakene tilbyr arbeidsmuligheter i Norge for internasjonale arbeidere, herunder arbeidere fra andre EU- og EØS-land. Noen av dem er hel- eller deleid av andre selskaper etablert andre steder i EU og EØS, og flere av bemanningsforetakene samarbeider tett med rekrutteringsbyråer etablert i EU og EØS som supplerer dem med arbeidskraft.
Oslo tingrett har bestemt at saken skal forelegges EFTA-domstolen, som skal gi rådgivende uttalelser om problemstillinger den blir bedt om å ta stilling til. EFTA-domstolens svar er vil legge sterke føringer på hvordan EØS-retten skal tolkes og anvendes, og norske domstoler legger stor vekt på EFTA-domstolens veiledning i rådgivende tolkingsuttalelser.
Saken slik den står for EFTA-domstolen omhandler bedrifters rett til å både yte og motta tjenester; en fundamental rett nedfelt i EØS-avtalen artikkel 36. Det er ingen tvil om at tiltakene staten har innført utgjør en restriksjon på denne retten. Til EFTA-domstolen er det imidlertid spurt om hva som utgjør et grenseoverskridende element i EØS-øyemed, hvorvidt statens ønske om å sikre faste ansettelser er et legitimt hensyn, og hvilke momenter som er relevante i vurderingen av om statens tiltak er proporsjonale («forholdsmessige»).
Hvordan EØS-avtalens artikkel 36 forstås er sentralt for erstatningsspørsmålet Oslo tingrett skal ta stilling til. Overfor den nasjonale domstolen er det også et spørsmål om statens restriksjoner utgjør et brudd på EØS-avtalen artikkel 28, som sikrer fri bevegelighet av arbeidskraft. For denne vurderingen vil EFTA-domstolens veiledning også være verdifull for den nasjonale domstolen, fordi restriksjonsvurderingene for begge bestemmelsene i EØS-avtalen i stor grad sammenfaller.
Fra advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig er det partner Nicolay Skarning (H) og advokat Sigrid Fife Søyland som bistår med de arbeidsrettslige spørsmålene saken reiser, og partner, advokat (H) Jan Magne Langseth (H) og trainee Markus Fjeldstad Reve som behandler de EØS-rettslige spørsmålene sammen med advokatfullmektig Håvard Josefsen ved SVW i Bergen.
Denne artikkelen er skrevet av trainee Markus Fjeldstad Reve.