Begrepet “eiendomsrett” er ikke definert i norsk rett, men er forsøkt konkretisert av domstolen ved flere anledninger. Dette til tross, er eiendomsretten vernet gjennom grunnloven § 105. Bestemmelsen fastslår at myndighetene kun har rett til å gjøre inngrep i eiendomsretten mot full erstatning fra staten. Staten er videre forpliktet til å verne eiendomsretten etter EMK P1-1.
Eiendomsrettens utstrekning på overflaten avgrenses horisontalt av eiendomsgrenser, gjerne fastlagt ved oppmålingsforretninger. Tilsvarende mekanismer fungerer ikke når man skal fastslå eiendomsrettens utstrekning nedover i grunnen eller opp i luftrommet. Særlig grunnet Norges landskap med høye fjell og dype daler, hadde man nokså tidlig behov for å fastlegge eiendomsrettens utstrekning i grunnen ved utbygging av tuneller. Problemstillingen om eiendomsrettens utstrekning i luftrommet, hadde frem til avgjørelsen i Gondolbane-saken ikke vært prøvet i Høyesterett.
Innledningsvis i behandlingen bemerker førstvoterende at utgangspunktet er at eiendomsrett omfatter både faktisk og rettslig rådighet, som igjen kan ha både en positiv side – retten til å disponere over eiendommen, og en negativ side – retten til å nekte andre å disponere over den. Denne dualiteten er tatt inn i den grunnsetning som etableres av Høyesterett i Gondolbane-saken om hvordan eiendomsgrensen i luft skal trekkes.
Høyesterett foretar en grundig gjennomgang av lovgivning som knytter seg til innretninger i luftrommet, underrettspraksis, oppfatninger i juridisk teori og reelle hensyn. Førstvoterende, med tilslutning fra samtlige dommere, konkluderer med at eiendomsretten skal anses for å strekke seg så langt opp i luftrommet som grunneier har interesse av å utnytte sin egen eiendom. Her vil en måtte se hen til fremtidige muligheter for utnyttelse, og gjeldende regulering for eiendommen skal ikke være avgjørende. Videre vil vurderingen av eiendomsrettens utstrekning baseres på en objektiv vurdering av om grunneier har en berettiget og saklig interessere i å nekte aktivitet eller tiltak over egen eiendom.
Selv om eiendomsrettens utstrekning i luftrommet ikke har vært avklart før Gondolbane-dommen, så har det i en rekke rettskilder vært forsøkt å fastslå dens rekkevidde. Avgjørelsen fra Høyesterett er den rettskilde som går absolutt lengst i å gi grunneier kontroll over luftrommet over egen eiendom. Sammenholdt med naboloven, ser man at grunneiers rett til å nekte tiltak i luftrommet over sin egen eiendom, strekker seg lenger enn hva man motsette seg som nabo. Det er nærliggende å anta at grunneiere nå har fått et nytt og sterkere grunnlag for å motsette seg tiltak i luftrommet, og at dette i tiden fremover vil påberopes i større grad enn tidligere, særlig ved utbygging av kulturrettede tiltak.