I forbindelse med den påfølgende etterforskningen begjærte Økokrim ransaking for å få tilgang til datamateriale lagret på utenlandske servere. Tidal motsatte seg begjæringen, hvoretter Høyesterett omsider konkluderte med at det ikke var noen hindre for gjennomføringen av ransakingen da den den ikke ville innebære noen krenkelse av andre staters eksklusive rett til å bruke tvang på eget territorium. Selve tvangsmiddelet var nemlig satt i verk på norsk territorium, og overfor et norsk selskap med kontor i Norge. Den siste vendingen i saken er at Tidal få dager etter nederlaget skal ha varslet søksmål mot staten med grunnlag i en bilateral investeringsavtale mellom Norge og Polen fra 5. juni 1990. Traktaten verner investorer mot urettferdig og urimelig behandling og skal sikre likebehandling. Dette er en interessant anvendelse av traktaten og den internasjonale handels- og investeringsretten. Hindrene frem til målet er imidlertid mange i dette tilfellet.
Traktaten, som får anvendelse parallelt med øvrige frihandelsavtaler gjennom WTO og EØS, er begrenset til vernet av polske investeringer. Tidal mener at traktaten kommer til anvendelse da aksjene i Tidal Music AS eies av det polske selskapet Tidal SP Z O O. Av aksjonærregisteret fremgår det at Tidal Music AS ved årsskiftet var heleid av svenske Aspiro AB. Bakgrunnen for transaksjonen er uklar, altså om den primært er en konstruert tilpasning, eller om den følger av øvrige legitime årsaker. Tilhørighetskravet er imidlertid ikke eneste, eller største, hinder som Tidal står overfor. Tidal må kunne dokumentere at Økokrims handlinger utgjør konkrete brudd på traktaten og dokumentere tap.
Her fremmer Tidal flere argumenter: Økokrims etterforskning er aggressiv og utilstrekkelig rettferdiggjort. Etterforskningen er så forstyrrende at den har medført tap. At Økokrim ikke formelt har siktet Tidal i Norge innebærer at man ikke får tilgang til relevant informasjon og bevis. Forretningshemmeligheter skal ha blitt innhentet på utilbørlig vis. Økokrim har også lekket slik informasjonen til media. Dette har også skadet selskapets omdømme i Norge og utlandet. Økokrims handlinger utgjør brudd på Norges forpliktelser til å beskytte polske investeringer (art. III), likebehandle polske investeringer med investeringer fra tredjeland (art. IV), og hindre ulovlig ekspropriasjon (art. VI).
Utgangspunktet for bilaterale investeringsavtaler er å sikre rettferdig likebehandling. At norske myndigheter etterforsker et norsk rettssubjekt utgjør ikke i seg selv noe brudd på dette prinsippet – selv om selskapet har utenlandske eiere. De underliggende forholdene oppsto også før eierskapet ble overført til det polske rettssubjektet. Det er dermed vanskelig å få gjennomslag for at det er tale om diskriminerende handlinger overfor en polsk investor.
Uavhengig av om Tidal skulle være i stand til å få gjennomslag for anførslene, så er eneste praktiske rettsmiddel erstatning. Det betyr at Tidal må bevise verdien av dets forretningshemmeligheter og omdømme, herunder det konkrete tapet det har lidt som følge av Økokrims handlinger.
Man kan gi topp score for oppfinnsomhet. Det hjelper imidlertid lite når anvendelsen av den bilaterale investeringsavtalen neppe er tilstrekkelig for å nå det tilsiktede målet, som altså må være å redusere Økokrims etterforskningseffektivitet og eventuelle fremtidige påtale.
Denne nyhetsartikkelen har tidligere vært publisert i Finansavisen 26. august 2019.