I Rt. 2012 side 1404 kom Høyesteretts ankeutvalg til at litispendensvirkningen av forliksrådsklagen opphørte da forliksrådet innstilte saken. Virkningen av å være først i tid med et søksmål for norske domstoler, jf. Luganokonvensjonen artikkel 27, opphørte altså da forliksrådet innstilte saken. Et tysk søksmål som ble startet etter forliksrådsrådssaken, men før den senere tingrettssaken, ble ansett for å være først i tid med den virkning at det norske søksmålet måtte avvises dersom de tyske domstolene kom til at de var kompetente til å avgjøre saken.
I Rt. 2013 side 1303 forutsetter også Høyesteretts ankeutvalg, uten at det blir eksplisitt uttalt, at virkningen om at søksmålsfristen i arveloven § 19 annet ledd ble rettidig avbrutt ved forliksklage opphørte da forliksrådet innstilte saken. Det vil si at parten ble stillet som om man ikke hadde avbrutt fristen overhodet på tidspunktet for innstillingen, og fristen var oversittet da parten på ny forsøkte å avbryte fristen ved stevning til tingretten.
Det kan da reises spørsmål ved hvor trygt det er å reise et søksmål for forliksrådet, ettersom virkningene av søksmålet bortfaller når forliksrådet innstiller saken. I kompliserte saker er det kanskje heller ikke alltid helt klart hvilken betydning det har for de underliggende krav at søksmålet ble reist på et gitt tidspunkt. At virkningen da senere opphører kan skape stor usikkerhet. Særlig problematisk blir dette da man selv i svært kompliserte og omfattende saker noen ganger er pliktig å starte saken i forliksrådet, selv om det er overveiende sannsynlig at den blir innstilt.
Foreldelse er kanskje den viktigste frist som søkes avbrutt ved forliksklage. For foreldelse finnes en særregel i tvisteloven § 18-3 (2) om at avbruddsvirkningen ikke opphører i og med innstillingen, men først ett år etterpå. Det vil si at man kan vente inntil ett år etter innstillingen før man reiser sak for tingretten, uten at avbruddet av foreldelsen anses bortfalt i mellomtiden. Ved stevningen til tingretten avbrytes fristen på ny, og det skjer ingen foreldelse så lenge saken pågår.
For andre virkninger enn avbrudd av foreldelse, har ikke tvisteloven noen bestemmelser som eksplisitt regulerer når virkningen opphører. De nevnte høyesterettsavgjørelsene forutsetter imidlertid at virkningene opphører ved innstillingen. Spørsmålet er da om det er mulig å gjenopprette virkningen, eller om den er bortfalt for alltid.
I Rt. 2013 side 1303 mente ankeutvalget at tvisteloven § 18-3 (3) kunne regulere muligheten for å gjenopprette virkningen av forlikssaken ble reist. Bestemmelsen regulerer direkte virkningen av at søksmålet «avvises eller ellers ender uten dom». Ankeutvalget mente at innstillingen betød at saken var endt uten dom. Da har man etter bestemmelsen tre måneder på seg etter «kjennelsen» ble forkynt, til å gjenopprette virkningen ved å reise «nytt søksmål». Stevningen til tingretten anses da som et nytt søksmål og ikke som en fortsettelse av forliksrådssaken, noe som for øvrig også stemmer med avgjørelsen i Rt. 2012 side 1404.
At tvisteloven § 18-3 (3) nå anses for å regulere gjenopprettingen av virkningen av forliksklagen skaper visse problemer. Etter bestemmelsen har man som regel tre måneder på seg til å reise nytt søksmål, men dersom saksøkeren er «vesentlig å bebreide» for at saken endte uten dom, altså at den ble innstilt, vil man ikke ha noen frist overhodet.
Virkningen av forliksklagen bortfaller i så fall for alltid når forliksrådet innstiller saken, dersom retten skulle mene at man er «vesentlig å bebreide» for dette. Antagelig vil man sjelden eller aldri kunne hevde at noen er vesentlig å bebreide for at forliksrådet innstiller saken. Dette er imidlertid ikke helt klart dersom saksøkeren for eksempel krever saken innstilt etter å ha sendt forliksklage, eller dersom saksøkeren har komplisert saken unødvendig for forliksrådet slik at den ble innstilt.
Det betyr i alle fall at saksøkeren bør være forsiktig med å medvirke til at saken blir innstilt i forliksrådet, dersom saksøkeren har reist forliksrådssaken for å avbryte andre frister enn foreldelse, eller at starttidspunktet for saken har andre virkninger av betydning.