Tiden vil vise om en inkludering av miljøpåvirkning i åpenhetslovens virkeområde vil føre til behov for endrede regler for å harmonisere med kravene etter miljøinformasjonsloven.

Større virksomheter vil med ny åpenhetslov få omfattende plikter til å utlevere informasjon

| Innsikt

Vi har i tidligere artikkel gitt en innføring i åpenhetsloven som fra 1. juli 2022 pålegger større virksomheter nye og omfattende aktsomhetsplikter. I denne saken ser vi nærmere på den omfattende informasjonsplikten som også følger av loven. Et interessant spørsmål er også i hvilken grad loven kan føre til plikt om å informere om miljøpåvirkning og hvordan dette står seg i forhold til miljøinformasjonsloven.

Enhver vil få rett til å kreve informasjon fra berørte virksomheter

Lov om virksomheters åpenhet og arbeid med grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold (åpenhetsloven) fastslår i § 6 at enhver har rett på informasjon fra en virksomhet om hvordan virksomheten håndterer faktiske og negative konsekvenser i lys av sine aktsomhetsvurderinger etter § 4. Kravet kan sees som del av en større trend der private virksomheter i større grad enn tidligere pålegges å gi ut informasjon. I motsetning til andre nyere lignende regler om innsynsrett, som for eksempel GDPR-kravene hvor enkeltpersoner kan be om utlevering av «egne opplysninger», er det ikke lagt opp til noen begrensing i hvem som kan be om informasjon etter åpenhetsloven.  Med «enhver» menes alle som ønsker informasjon. Virksomheten har en tilsvarende plikt til å gi den informasjonen som allmennheten har rett til. Åpenhetsloven § 6 første ledd krever ikke at informasjonssøkeren har en særskilt grunn til å få informasjonen, og vedkommende må derfor heller ikke oppgi en begrunnelse på hvorfor den ber om informasjon. Dette betyr at i prinsippet alle, også journalister eller personer som representerer ulike interesseorganisasjoner mv., kan be om å få informasjon. Informasjonskravet må fremsettes skriftlig, for eksempel via e-post, nettskjema eller fysisk brev som for eksempel sendes til hovedkontoret eller som leveres direkte i butikk.

Det presiseres i forarbeidene til loven (Prop 150 L (2020-2021) at en forespørsel vil kunne kreve at virksomheten for å besvare informasjonskravet innhenter informasjon som virksomheten ikke allerede besitter. Virksomheten kan altså ikke avslå et informasjonskrav etter § 6 utelukkende med å vise til at virksomheten etter å ha oppfylt lovens krav til aktsomhetsvurderinger i § 4 ikke har den etterspurte informasjonen tilgjengelig. Samtidig presiserer lovgiveren i forarbeidene side 112-113 at omfanget av informasjonsplikten vil variere avhengig av informasjonskravet og blant annet størrelsen på virksomheten som kravet rettes til. Innsynskravet må altså være «forholdsmessig» og jo større virksomheten er, jo mer kan man i utgangspunktet forvente av virksomheten når det gjelder å besvare informasjonskrav. Enkelte virksomheter vil likevel kunne henvise til importører, grossister eller leverandører for ulike spørsmål, der det kan forventes at disse har oversikt over leverandørkjeden. Informasjonsplikten pålegger ikke virksomhetene å iverksette tiltak, men kan likevel avdekke forhold som er av slik alvorlighetsgrad at de bør prioriteres ved fremtidige aktsomhetsvurderinger. Risiko for omdømmetap vil trolig også føre til ytterligere insentiver til å aktivt å følge opp forholde som kommer frem av informasjon som gis ut.

Det presiseres ellers i forarbeidene at retten til informasjon etter åpenhetsloven § 6 ikke strekker seg lenger enn morselskapets faktiske muligheter etter nasjonal lovgivning til å få tilgang på informasjon fra utenlandsregistrerte datterselskaper som ikke tilbyr varer og tjenester i Norge. Dette skal sees sammenheng med lovens virkeområde for visse utenlandske foretak som vi også omtalte i vår forrige artikkel om åpenhetsloven.

Unntak fra informasjonsplikten

Åpenhetsloven § 6 annet ledd gir virksomheten hjemmel til å avslå et informasjonskrav dersom

      1.  kravet ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å identifisere hva kravet gjelder
      2. kravet er åpenbart urimelig
      3. den etterspurte informasjonen gjelder opplysninger om noens personlige forhold
      4. den etterspurte informasjonen gjelder opplysninger om tekniske innretninger og fremgangsmåter eller andre drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den opplysningene angår.

Det presiseres i forarbeidene til loven at unntakene fra retten til informasjon av grunner som nevnt i bokstav a og b er snevre. I praksis må virksomheter for å avslå et innsynskrav derfor i de fleste tilfellene støtte seg på unntakene i bokstav c og d. Disse to unntakene skal forstås på samme måte som de tilsvarende bestemmelsene om taushetsplikt i forvaltningsloven § 13. Forarbeidene side 114 uttaler at virksomhetene må tilpasse informasjonen som gis ut, slik at personlige forhold eller forretningshemmeligheter ikke oppgis. I praksis betyr dette at slik informasjon må sladdes mens resten av informasjonen må gis ut. Dersom dette ikke er mulig, kan informasjonskravet avslås i sin helhet.

Åpenhetsloven § 6 tredje ledd angir videre tilfeller der informasjonen uansett skal gis ut. Dette gjelder informasjon om faktiske negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter som virksomheten kjenner til. Slik informasjon skal altså gis ut selv om den inneholder opplysninger om personlige forhold eller forretningshemmeligheter som angitt i § 6 annet ledd. Dette er et nok så vidtrekkende krav og vil trolig bli oppfattet som utfordrende for en del virksomheter. Det fremgår av forarbeidene (side 79-80) at bestemmelsen er inspirert av en lignende bestemmelse i miljøinformasjonsloven § 12, og gir indikasjoner på at det finnes et kjerneområde for informasjonsretten som alltid skal respekteres. Formålet med åpenhetsloven § 6 tredje ledd er å hindre at unntaksgrunnene i loven tolkes for vidt, og på den måten unntar informasjon som må anses som spesielt viktig for allmennheten. Etter departementets vurdering i forarbeidene er bestemmelsen i § 6 tredje ledd formulert på en generell måte som sjelden vil komme i konflikt med taushetsplikten. Det vil altså i utgangspunktet være mulig å formidle informasjonen på en god måte uten å røpe forretningshemmeligheter eller andre taushetsbelagte forhold. Departementet uttaler i den forbindelse at når det gjelder å tilsidesette taushetsplikt, må bestemmelsen i åpenhetsloven § 6 tredje ledd, på samme måte som den tilsvarende bestemmelsen i miljøinformasjonsloven, derfor fortolkes restriktivt og forstås slik at denne åpningen i bestemmelsen er ment å reserveres for spesielle tilfeller.

Plikten til å gi ut informasjon etter § 6 tredje ledd gjelder likevel ikke informasjon som er gradert etter sikkerhetsloven eller beskyttet etter åndsverkloven, jf. åpenhetsloven § 6 fjerde ledd.

Hvordan virksomhetene skal behandle informasjonskrav etter åpenhetsloven

Det følger av åpenhetsloven § 7 at virksomheten skal gi informasjon etter § 6 skriftlig. Informasjonen skal være dekkende og forståelig. Virksomheten skal gi informasjonen innen rimelig tid og senest innen tre uker etter at informasjonskravet er mottatt, som må anses som en nok så stram tidsfrist. Dersom mengden eller typen informasjon som etterspørres, gjør det uforholdsmessig byrdefullt å besvare informasjonskravet innen tre uker, skal informasjonen da også først gis innen to måneder etter at kravet er mottatt. Virksomheten skal da senest innen tre uker etter at informasjonskravet er mottatt, opplyse informasjonssøkeren skriftlig om forlengelsen av fristen, grunnene til forlengelsen, og når informasjonen kan ventes. Forarbeidene side 115 presiserer imidlertid at den forlengede fristen på to måneder er ment å være en snever unntaksregel. Dette henger sammen med at virksomheten er forventet å ha gjort sine aktsomhetsvurderinger i forkant, slik at informasjonen som etterspørres forutsettes allerede å være tilgjengelig.

Dersom virksomheten avslår et informasjonskrav, skal den informere om det rettslige grunnlaget for avslaget, adgangen og fristen for å kreve nærmere begrunnelse for avslaget og om Forbrukertilsynet som tilsyns- og veiledningsorgan. Den som får avslag på et informasjonskrav, kan innen tre uker fra avslaget ble mottatt, kreve å få en nærmere begrunnelse for avslaget. Begrunnelsen skal gis skriftlig, snarest mulig og senest innen tre uker etter at kravet om nærmere begrunnelse ble mottatt.

Det er Forbrukertilsynet som håndhever regelverket om innbyggernes krav om informasjon etter åpenhetsloven

Etikkinformasjonsutvalget hadde foreslått en egen bestemmelse i lovutkastet § 12 om at den som fremsetter et informasjonskrav etter åpenhetsloven, skulle kunne påklage avvisning og avslag til Forbrukertilsynet. Etikkinformasjonsutvalget foreslo altså en klageordning etter åpenhetsloven som minner om den som følger av miljøinformasjonsloven § 19, men uten at det ble foreslått etablert et særskilt og uavhengig klageorgan slik vi har ved Klagenemnda for miljøinformasjon. Etikkinformasjonsutvalgets forslag til særskilt klagebestemmelse ble ikke videreført av departementet og dermed ikke inkludert i åpenhetsloven slik loven ble endelig vedtatt av Stortinget.

I henhold til de generelle reglene i åpenhetsloven har Forbrukertilsynet etter åpenhetsloven § 12 hjemmel til å fatte vedtak om påbud til virksomheten om å gi ut den etterspurte informasjonen under trussel om tvangsmulkt etter § 13. Videre gir åpenhetsloven § 14 Forbrukertilsynet hjemmel for å ilegge virksomheten overtredelsesgebyr for brudd på plikten til å gi informasjon i § 5 og § 6 og brudd på fristene for å gi informasjon i § 7. Med disse kraftfulle håndhevingsmekanismene i åpenhetsloven gitt til Forbrukertilsynet anså lovgiveren at det ikke var behov for en privatrettslig håndheving av informasjonskravet og klageordning tilsvarende den som følger av miljøinformasjonsloven § 19. Det følge av ordlyden i lovteksten og lovens forarbeider (Prop 150 L (2020-2021) at en innbygger som har fått avslag på innsyn fra en virksomhet etter åpenhetsloven ikke har et rettskrav på å få en klage realitetsbehandlet av Forbrukertilsynet. Men vi vil anta – som det klare utgangspunkt – at alle klager vil bli fulgt nøye opp av tilsynet.

Miljøpåvirkning kan bli en del av åpenhetslovens virkeområde

Åpenhetslovens virkeområde er slik loven nå er vedtatt, avgrenset til grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Virksomhetenes påvirkning på klima og miljø omfattes altså av åpenhetsloven dersom miljøpåvirkningen resulterer i negativ påvirkning på menneskerettighetene, men ikke ellers. I forarbeidene (side 42-43) uttales det at departementet ikke foreslår å inkludere miljøpåvirkning generelt i åpenhetsloven i denne omgang.

Departementet uttalte at det legges opp til en evaluering av loven etter en tid. Departementet la i den forbindelse også vekt på at det innenfor EU er et pågående arbeid med forslag til regler om aktsomhetsvurderinger for både mennesker og miljø. Departementet nevner i forarbeidene blant annet Kommisjonens lovforslag om bærekraftig eierstyring og selskapsledelse (sustainable corporate governance), revisjon av direktivet om ikke-finansiell rapportering (ESG) samt EU-parlamentets rapport om selskapsgjennomgang og selskapsansvar (Corporate due diligence and corporate accountability). Forslagene var da lovproposisjonen ble utarbeidet, ventet lagt frem innen utgangen av 2021. Departementet uttaler i lovproposisjonen side 43 at forslagene dersom de vedtas, vil medføre behov for endringer i norsk rett. Her har det skjedd en del utvikling siden proposisjonen. For eksempel har arbeidet med EUs Taksonomi og nye regler for bærekraftig finans i mellomtiden komment langt. Det forventes at man vil se på tilpasninger av åpenhetsloven etter hvert som flere brikker faller på plass.

Når det gjelder sammenhengen med regler om miljøpåvirkning og miljøskade ellers, uttrykte flertallet i stortingskomiteen forståelse for at «lovarbeidet på området med miljøskade må utredes nærmere for å oppnå et best mulig grunnlag for loven. Flertallet ser derfor for seg at regjeringen, så snart dette er utredet, kommer tilbake til Stortinget på egnet måte». (Innst. 603 L (2020-2021) side 5)

Det fremstår altså som sannsynlig at miljøpåvirkning vil bli inkludert i åpenhetsloven i fremtiden. Samtidig er det ikke fremmet noen konkrete forslag om endring av åpenhetsloven ennå. Det fremgår av forarbeidene side 101 at Forbrukerrådet i sin høringsuttalelse til etikkinformasjonsutvalgets lovutkast har uttalt at « en felles klagenemnd for både miljøinformasjonsloven og etikkinformasjonsloven, med felles sekretariat og systemer, vil kunne være både effektivt og økonomisk».

Tiden vil vise om en inkludering av miljøpåvirkning i åpenhetslovens virkeområde også vil føre til endringer i reglene om klagerett og håndhevelse av informasjonskrav etter åpenhetsloven, og om disse endringene i så fall vil innebære et felles regelverk for håndhevelse og klagebehandling for både åpenhetsloven og miljøinformasjonsloven. Vi mener det i så fall vil kunne oppstå behov for å harmonisere lovene på flere punkter da miljøinformasjonsloven allerede i dag pålegger alle virksomheter (det er i miljøinformasjonsloven ingen størrelsesbegrensning på hvilke virksomheter som omfattes) å gi ut miljøinformasjon, herunder informasjon om miljøpåvirkning. Tilsvarende behov vil melde seg i forhold til produktkontrolloven.

Miljøinformasjonsloven oppstiller både en kunnskaps- og informasjonsplikt knyttet til miljøpåvirkning fra egen virksomhet. Miljøinformasjonsloven har i tillegg en moderat bestemmelse knyttet til plikt til å gi informasjon om miljøpåvirkning utenfor Norges grenser » i den grad slik informasjon er tilgjengelig», jf. § 16 annet ledd. Ifølge miljøinformasjonsloven § 16 annet ledd annet punktum skal virksomheten rette forespørsel til foregående salgsledd dersom dette er nødvendig for å besvare informasjonskravet. Miljøinformasjonsloven pålegger imidlertid ikke plikt til å gjennomføre aktsomhetsvurderinger og i den forbindelse kartlegge og vurdere faktiske og potensielle negative konsekvenser for miljøet i leverandørkjeden, sammenlign åpenhetsloven § 4 første ledd bokstav b. Pliktene som følger av åpenhetsloven, strekker seg dermed lenger enn pliktene etter miljøinformasjonsloven. Det vil altså få praktiske konsekvenser for berørte virksomheter dersom miljøpåvirkning generelt inkluderes i åpenhetsloven i fremtiden.

Dette anbefales virksomheter å gjøre allerede nå

Det er viktig at alle virksomheter som omfattes av åpenhetsloven, er forberedt på å overholde alle pliktene som inntrer når åpenhetsloven trer i kraft den 1. juli 2022, blant annet pliktene til å gi informasjon på forespørsel i henhold til åpenhetsloven § 6 og § 7. Virksomhetene bør ta tak i dette som man jobber med annen compliance etterlevelse. For å være i forkant med reglene om informasjonsplikt bør man allerede nå gå opp sine interne rutiner for aktsomhetsvurderinger av leverandører mv. og iverksette eventuelle nye tiltak for å sikre og kontrollere etterlevelse. For mange virksomheter kan det også være en fordel å utarbeide et informasjonsskriv som kan deles med kunder og andre og som beskriver hvordan virksomheten jobber med dette. Tilgang på kvalifisert juridisk kompetanse i denne fasen er også avgjørende for å sikre at informasjonskrav etter åpenhetsloven blir behandlet korrekt av virksomheten.

 

Artikkelen er skrevet av Arne Oftedal, partner/advokat, leder for Klagenemnda for Miljøinformasjon og leder for Advokatforeningens Lovutvalg for miljø, klima og bærekraft, Kristian Ask Hammervik, senioradvokat, og Malin Tønseth, partner/advokat og leder for Compliance-teamet i Simonsen Vogt Wiig.