Utgangspunktet ved erstatningsutmålingen: Sammenligning av faktisk og hypotetisk hendelsesforløp
Høyesterett avsa 5. mai 2021 enstemmig dom om styreansvar. Saken gjaldt erstatningskrav mot tre styremedlemmer. Lagmannsretten hadde kommet til at styremedlemmene var erstatningsansvarlige etter aksjeloven § 17-1, ved at styremedlemmene fra 1. januar 2016 unnlot å informere medkontrahenten om selskapets svake økonomiske stilling. Medkontrahenten hadde dermed krav på å få erstattet sitt økonomiske tap. Spørsmålet for Høyesterett var begrenset til om uaktsomheten hadde påført medkontrahenten tap, og i så tilfelle hvilket tap. Ansvarsgrunnlaget var rettskraftig avgjort ved lagmannsrettens dom. Høyesterett kom til at medkontrahenten kun kan kreve erstattet en eventuell økning i sin fordringsmasse fra uaktsomhetstidspunktet og frem til konkursåpning.
Høyesterett tok rettslig utgangspunkt i betingelseslæren, jf. Rt. 1992 s. 64, Rt. 2003 s. 400 og Rt. 2005 s. 65. Oppsummert skal medkontrahenten stilles som om styremedlemmene ikke hadde vært uaktsomme, ved at det skjer en sammenligning av to hendelsesforløp:
«[D]et hypotetiske hendelsesforløpet, det vil si det hendelsesforløpet som sannsynligvis ville skjedd hvis aktsom informasjon om Xs økonomiske stilling hadde blitt gitt, og det faktiske hendelsesforløpet. Mellom disse to hendelsesforløpene eksisterer en økonomisk differanse for Landskapsentreprenørene [medkontrahenten], og det er denne differansen som – dersom den er positiv – er selskapets økonomiske tap som skal erstattes.» (premiss 30)
Det er kun en eventuell økning i utestående som utgjør erstatningskravet
Lagmannsretten hadde ved sin utmåling av tapet tatt utgangspunkt i at alle pådratte krav etter uaktsomhetstidspunktet og frem til konkurs, som på konkurstidspunktet var ubetalt, utgjorde det økonomiske tapet. Det kan bemerkes at lagmannsretten ved sin utmåling gjorde en feil, idet det ikke var gjort fradrag i de pådratte kravene for fortjeneste. Høyesterett har i dommen avklart at fortjenesten normalt ikke kan kreves dekket, jf. premiss 33.
Høyesterett fant videre at lagmannsrettens betraktning om det økonomiske tapet var for snever, bl.a. fordi selskapet også etter uaktsomhetstidspunktet hadde betalt betydelige fordringer til medkontrahenten:
«Skal den differansebetraktningen jeg redegjorde for bli fullstendig, må også andre sannsynlige virkninger av at styremedlemmene hadde opptrådt aktsomt, trekkes inn i vurderingen. Det neste spørsmålet er derfor hva som ville skjedd med de fordringene Landskapsentreprenørene [medkontrahenten] allerede hadde opptjent på uaktsomhetstidspunktet. Rent faktisk ble de i hovedsak betalt før konkursen. Men hadde det samme skjedd dersom styremedlemmene hadde opptrådt aktsomt og gitt tilstrekkelig informasjon?» (premiss 34)
Ved denne vurderingen viste Høyesterett bl.a. til at selskapets økonomiske stilling må ha blitt svært dårlig før styret blir ansvarlig, jf. HR-2017-2375-A avsnitt 41-42. Selskapet må ha blitt insolvent og det kan heller ikke foreligge noe realistisk håp om å redde selskapet fra konkurs. Høyesterett ser dermed tidspunktet for uaktsomhetens inntreden – når styret plikter å varsle – i sammenheng med hvilke alternative handlinger et aktsomt styre i en slik situasjon kan foreta seg. Selskapet har da ikke mulighet til å dekke alle kreditorenes fordringer. Videre vil det i normale tilfelle da også være rettsstridig å prioritere dekning av én kreditors fordring fremfor øvrige, jf. bl.a. straffeloven § 402. Høyesterett presiserer og avklarer dermed langt på vei sammenhengen mellom styrets varslingsplikt og oppbudsplikt, samt forbudet mot kreditorbegunstigelser og mulig erstatningskrav ved brudd på dette.
På den bakgrunn la Høyesterett til grunn at styret neppe ville foretatt ytterligere betalinger etter uaktsomhetstidspunktet, jf. også Normann, Styremedlemmers erstatningsansvar i aksjeselskaper (1994) s. 562-563. Dette er en svært praktisk og prinsipiell avklaring ved styreansvarssaker, som rettsteknisk vil innebære en forenkling og presisering knyttet til vurderingen av det hypotetiske hendelsesforløpet.
Erstatningskravet for medkontrahenten besto dermed av de
«ubetalte fordringene selskapet opparbeidet etter uaktsomhetstidspunktet, med fradrag for de betalte fordringene som var opparbeidet før dette tidspunktet. Samlet tilsvarer dette økningen av Landskapsentreprenørenes [medkontrahentens] utestående fordringsmasse fra uaktsomhetstidspunktet til konkursen.» (premiss 40)
Selv om det ikke eksplisitt er presisert av Høyesterett, bemerkes at det ved differansebetraktningen også må gjøres fradrag for eventuell dividende som utbetales i faktisk konkurs, samt foreta en kompensasjon for bl.a. eventuell sannsynliggjort dividende ved en konkurs på uaktsomhetstidspunktet. I den aktuelle saken ble det ikke utbetalt dividende i faktisk konkurs, og partene var enige om at det heller ikke ville skjedd ved en tidligere konkurs. Dividendeutbetaling var dermed ikke et tema i saken.
Differansevurderingen tar utgangspunkt i tidspunktet da uaktsomheten inntrådte
Et siste spørsmål for Høyesterett var hvilket uaktsomhetstidspunkt som skulle legges til grunn for differanseberegningen. Spørsmålet henger sammen med at selskapet etter inntredenen av uaktsomheten (1. januar) som nevnt hadde foretatt betydelige betalinger, slik at medkontrahenten på konkrete tidspunkt hadde lavere utestående fordringsmasse enn på tidspunktet da uaktsomheten ble konstatert.
Høyesterett fastsatte at styremedlemmenes pågående uaktsomhet, ved å unnlate å informere om selskapets sviktende økonomi, skal anses som én sammenhengende uaktsomhet. Konsekvensen er at differansebetraktningen skal ta utgangspunkt i medkontrahentens utestående fordringsmasse på det tidspunkt da uaktsomheten anses inntrådt. Uaktsomhetstidspunktet blir dermed også måletidspunktet for sammenligningen av det faktiske og hypotetiske hendelsesforløp.
I den konkrete saken var medkontrahentens utestående på uaktsomhetstidspunktet større enn på konkurstidspunktet, slik at medkontrahentens samlede fordringsmasse var redusert fra uaktsomhetstidspunktet. Resultatet var dermed at uaktsomheten ikke hadde påført medkontrahenten et økonomisk tap, og styremedlemmene ble frifunnet.
Dommen avklarer spørsmål om utmåling av erstatningskrav i styreansvarssaker overfor enkeltforfølgende kreditorer. Etter vår vurdering vil de hensyn dommen viser til innebære at også selskapet / konkursboet kun kan kreve dekket en eventuell økning i selskapets underbalanse fra et uaktsomhetstidspunkt og frem til konkurs. Dommen stadfester videre differanseprinsippet for rene formuestap og gir konkrete føringer for hvordan slike erstatningskrav skal utmåles, som etter vårt syn vil ha betydning utover rene styreansvarssaker. Avgjørelsen vil også kunne få betydning generelt for utmåling av erstatningskrav ved løpende uaktsomhet, idet utgangspunktet etter avgjørelsen vil være at hele uaktsomheten tenkes borte.
Simonsen Vogt Wiig Kristiansand v/advokat Asbjørn Breistein, med bistand fra advokat Kristian Saga og advokat Lars Andreas S. Haugstvedt, representerte styremedlemmene i saken.