Ny avgjørelse fra Høyesterett om direktekrav

| Insight

Den 27. november 2018 avsa Høyesterett dom i en entreprisesak. I premissene gir Høyesterett en viss rettsavklaring for adgangen til å fremme direktekrav etter ulovfestet rett.

Direktekrav

I enkelte kontraktstyper er adgangen til direktekrav uttrykkelig regulert. Rettspraksis har også i enkelte tilfeller åpnet for slike krav på ulovfestet grunnlag, når konkrete hensyn taler for det. Det har imidlertid vært antatt at det ikke er etablert en alminnelig ulovfestet regel om direktekrav.

Saksforholdet

Saken for Høyesterett gjaldt hvorvidt en entreprenør kunne fremme direktekrav mot to underrådgivere som var engasjert av entreprenørens avtalepart. Atlant Entreprenør hadde inngått avtale med Bright Arkitekter om rådgivning knyttet til et rehabiliteringsprosjekt i Oslo. Kontrakten bygget på NS 8402. Dette er en standardkontrakt som ikke har bestemmelser om direktekravsadgang.

Etter avtaleinngåelsen ble det inngått en muntlig avtale mellom Bright Arkitekter, Bright Elektro og Bright VVS. De to sistnevnte ble engasjert som underrådgivere for førstnevnte. I tillegg ble Bright Elektro og Bright VVS engasjert som byggeledere innenfor sine fag, gjennom muntlig avtale.

Bright Arkitekter ble tatt under konkursbehandling 11. april 2014 uten at det var dekning til noen kreditorer.

Atlant Entreprenør hevdet at det ble gjort feil under prosjekteringen, både av rådgiveren Bright Arkitekter og de to underrådgiverne. Fordi Bright Arkitekter var konkurs, rettet entreprenøren erstatningskravene direkte mot underrådgiverne. Underrådgiverne bestred både grunnlaget for kravet, samt muligheten for at det kunne rettes direktekrav mot dem. De viste til at de ikke hadde noe avtaleforhold med entreprenøren.

Tingretten kom til at det ikke kunne rettes direktekrav mot de to underrådgiverne. Tingretten viste blant annet til at partenes bruk av NS 8402 – som ikke har bestemmelser om direktekrav – berodde på et bevisst valg. Videre la tingretten vekt på at det ikke kan oppstilles noen generell ulovfestet regel om direktekrav. Lagmannsretten kom til motsatt konklusjon og kom til at Atlant Entreprenør kunne, på ulovfestet grunnlag, kreve sitt tap dekket direkte av underrådgiverne.

Flertallets premisser

Førstvoterende, som flertallet sluttet seg til, foretok en grundig gjennomgang av utviklingen i rettspraksis fra 1976 – og frem til 2018. Noen av avgjørelsene gjaldt entreprisekontrakter, andre gjaldt øvrige kontraktsområder. Flertallet pekte på at det har vært en forsiktig utvikling i retning av større aksept for direktekrav på ulovfestet grunnlag, slik at adgangen til å fremme direktekrav står noe sterkere i dag. Samtidig påpekte flertallet at det var tale om få avgjørelser, over et nokså langt tidsrom, fra ulike rettsområder, og at begrunnelsen for å tillate direktekrav var nøye forankret i de aktuelle saksforholdene, altså at det var særskilte forhold i de konkrete kontraktsforholdene som gav grunnlag for et direktekrav, selv om kontraktene ikke uttrykkelig hjemlet dette.

Flertallet slår fast at det fortsatt ikke er grunnlag for å konstatere at det eksisterer noen alminnelig rett til å fremme direktekrav i entrepriseforhold, og viste i den forbindelse særlig til at det på entrepriserettens området er utarbeidet et omfattende sett av standardkontrakter, deriblant enkelte standarder hvor adgangen til direktekrav er detaljert regulert. Av dette kan det etter flertallets oppfatning utledes at bransjen selv oppfatter et behov for å avtaleregulere direktekravsadgang, altså at det ikke eksisterer noen slik generell ulovfestet adgang. I sin analyse av rettstilstanden har Høyesterett også foretatt en grundig gjennomgang av de øvrige rettskildene, både på entrepriserettens område og andre rettsområder. Også innenfor lovgivningen har tendensen gått i retning av større aksept for direktekrav, både for å styrke rettsstillingen for forbrukere, privatpersoner og i næringsforhold.

I denne saken kom flertallet til at direktekrav ikke kunne aksepteres. Flertallet legger vekt på at avtalen var inngått mellom profesjonelle parter som må ta konsekvensene av sitt valg av kontraktsbestemmelser og eventuelle forsømmelser i den forbindelse.

Underrådgiverne hadde heller ingen «særlig stilling», slik tilfellet var for Veidekke i den såkalte Veidekke-dommen (Rt-1998-656) der direktekrav ble akseptert. Flertallet legger i denne vurderingen vekt på at samtlige parter hadde innrettet seg etter kontraktskjeden ved fakturering; underrådgiverne fakturerte midtleddet, som viderefakturerte sin kontraktspart uten noe påslag. I tillegg la retten vekt på at entreprenøren, frem til konkursåpning rettet alle krav mot kontraktsparten, ikke underrådgiverne.

Flertallet legger også vekt på at det å tillate direktekrav i denne saken, ville utgjøre en utfylling av kontrakten som ville innebære plikter for noen som ikke er part i avtalen og som heller ikke fulgte bakgrunnsretten på avtaletidspunktet. Å legge plikter på andre enn avtalepartene må etablere en høyere terskel enn i de tilfeller utfylling av kontrakten bare har betydning for partene selv. Dette er betraktninger som også kan anvendes ved vurdering av om direktekrav også kan tillates utenfor entrepriseforhold og dommen har således også betydning på andre rettsområder.

Et moment flertallet peker på, som talte for å tillate direktekrav, er at en avskjæring ville kunne innebære en tilfeldig fordel for underrådgiverne. Forutsatt at underrådgiverne hadde begått erstatningsbetingende feil, kan det virke lite rimelig om de slipper ansvar fordi deres avtalepart har gått konkurs. Dette kunne imidlertid ikke veie opp for det faktum at kontraktsmodellen partene hadde valgt ikke hadde bestemmelser om direktekrav.

Kort om mindretallets syn

Dommen ble avsagt under dissens, og mindretallet kom frem til at direktekrav kunne fremmes. Dette var i hovedsak basert på bredere avveining av behovet og betenkelighetene ved direktekrav i den aktuelle situasjonen. Mindretallet fant det ikke avgjørende at partene hadde valgt NS 8402. Mindretallet viste til at valg av kontrakt først og fremst var begrunnet i måten vederlaget skulle beregnes. Mindretallet pekte på at der avtalen var taus må man se hen til bakgrunnsretten. Mindretallet viste til førstvoterendes gjennomgang av rettskildene, og sluttet seg til uttalelsen om at adgangen er noe videre i dag enn tidligere. Mindretallet viste til at kravshavernes behov for å fremsette kravet direkte gjennomgående er størst ved konkurs. Videre pekte mindretallet på at også oppgjørstekniske og prosessøkonomiske hensyn talte for at direktekrav kunne fremmes. Avgjørelsen av om de leverte prosjekteringstjenestene er mangelfulle og ansvarsbetingende, ville best treffes i en sak hvor underrådgiverne – som påstås å være de egentlige ansvarlige – deltar direkte.

Oppsummering

Det er flertallets syn som nå må anses som gjeldende rett. Men til tross for en særdeles grundig gjennomgang av rettskildene, og påvisning av noen sentrale momenter i vurderingen, viser dommen at det fremdeles er utfordrende å fastslå om det er grunnlag for direktekrav, både på entrepriserettens område og i andre kontraktstyper. I de fleste entrepriseforhold med profesjonelle parter vil det fremgå av kontraktsbestemmelsene, typisk NS 8407 punkt 43, at oppdragsgiver på gitte vilkår kan fremsette direktekrav. Dersom kontrakten ikke hjemler direktekrav må det imidlertid antas at direktekrav kun kan føre frem i særskilte tilfeller.